Dragehjerte

Kapittel 9 - Kvaler

*Kaira*

I 4 dager har jeg vært på soverommet mitt. Jeg har ikke forlatt rommet eller sluppet noen inn. Jeg har ikke villet snakke med noen. Jeg har hørselen min vell utstyrt. Og den ble uhyre forbedret da jeg fikk en ulv i meg. Jeg kan høre hva alle i flokken sier om meg. De mistenker at jeg er noe mer enn en nyfødt ulv. Jeg har vist dem at jeg gløder, at jeg behersker en styrke jeg ikke skulle hatt enda, at jeg kan påføre andre smerte uten å være i kontakt med dem.. Men ingen vet nøyaktig hva jeg er. Bare to har vært inne på drage, men de synes det er for latterlig. Ingen har faktisk sett en drage før. Langt mindre vært i kontakt med en, eller vet hvilke egenskaper en drage har. 

Jeg er fremdeles forbannet på Daniel. Beta Oscar har våget seg hit og han snakket gjennom døren til meg. Han fortalte hvor lei seg Daniel var. Jeg kjente faktisk at jeg ble lei meg jeg også, av å høre hvor lei seg han er. Han har visstnok ikke spist siden vi kranglet. Han har sittet på kontoret, låst seg inne, og har ikke snakket med noen siden, han heller. 

Det farer en djevel i meg. Han fortjener det! 

Men opplysningen opprører meg mer enn jeg vil være ved. Han kan ikke bare bite meg, og tro at jeg vil være hans for alltid! Det fungerer ikke sånn! Ikke i verden utenfor, ikke i min verden og ikke i dragenes. Hvordan kan det være slik i ulvenes? Jeg forstår det ikke! Og hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt om å forstå det? Jeg vil ikke godta det! Jeg vil ikke ha ham! Vil jeg vel? Jeg begynner å bli lei av å være på dette rommet også. Men kan jeg gå ut uten å snakke med Daniel? Kanskje jeg bare skal stikke av? Trenger jeg å være her så mye mer egentlig?

Jeg skal til å trykke ned dørhåndtaket da jeg kommer på 18 årsdagen min. Den er om en uke. Alt som vil skje... jeg grøsser. Jeg blir en fullvoksen ulv, og en fullvoksen drage. Jeg tror ikke det skjer så mye med dragen min. Men jeg kommer visst til å komme borti noen forandringer som ulv. Hvor rart er det ikke at jeg er både ulv og drage? Sykt. Trenger jeg egentlig å være i flokken som ulv? Jeg vet jo at en ensom ulv er nederst på rangstigen.. men jeg er en drage også! Hva bryr vel ulven meg? Jeg må snakke med ham. Jeg river opp døra før jeg får ombestemt meg og hører masse utrop og forskrekkede gisp. 

Ja, søren.. Jeg glemte flokken! 

Jeg vil ikke la dem forstå hvordan det påvirker meg og skynder meg ned trappen og forbi folk og stanser ved kontoret hans. Han er der inne. Jeg kan høre ham. Jeg banker på. Daniel åpner døren for meg og jeg skynder meg inn. Synet av ham sjokkerer meg. Han ser elendig ut! Håret er i vill uorden, klærne er krøllete, og han lukter svette. Men det verste er øynene. De ser hule ut. Hva skjer?

-Daniel... du ser forferdelig ut! Utbryter jeg og normalt ville vel Daniel ledd av reaksjonen min, men nå stirrer han bare mørkt på meg. Han ser ikke lenge på meg før han bøyer hodet og ser vekk.

- Beklager. Svarer han bare.

- Daniel, har du spist noe i det siste? Spør jeg, men jeg får ikke svar. Irritert griper jeg ham om armen.

- Jeg trenger og snakke med deg, men da må du ha noe innabords så du greier å konsentrere deg. Sier jeg bestemt og drar ham med meg ned til kjøkkenet. Flokken gisper av synet av oss igjen. Daniel ser ut til å reagere på at flokken ser ham slik. Han tar seg sammen. Jeg kan føle på hele ham at han stivner til og strammer muskler for ikke å påvirke flokken med sitt utseende. Jeg får ham til å spise noe.

- Jeg skjønner ikke... du har altså sittet pal på kontoret de siste 4 dagene og sultet deg selv? Og for hva? Spør jeg Daniel da han sitter og spiser langsomt på en brødskive.

- Nei... Mumler han og jeg himler med øynene. Jeg liker ikke denne likegyldige og tafatte siden hans.

- Hva er problemet ditt?! Jeg trenger ditt skarpe jeg! Jeg trenger å snakke med deg. Sier jeg og sender ham et litt bistert blikk.

- Kaira... vi går ut og snakker. Sier han bestemt og griper meg om hånden. Han drar meg med seg utendørs. Han har retning hagen, men drar meg etter seg helt til skogkanten. Der slipper han meg og snur seg mot meg med et bestemt uttrykk i ansiktet.

- Kaira... jeg er så lei meg for at jeg holdt alt skjult for deg! Kan du tilgi meg, vær så snill? Ber han og nå ser han ut til å være på gråten. Jeg stirrer målløs på ham et minutts tid og til slutt så snur han seg rundt og tar seg til ansiktet. Tårer triller nedover kinnene hans. Synet gjør noe med meg. Jeg kjenner jeg får en klump i halsen og må svelge og ta meg sammen for ikke å begynne å gråte jeg også. Og det gjør meg sint. Jeg vil ikke gråte!

- Hvis du hadde hatt en anelse om hvordan det har vært disse dagene... Jeg har hatt det så vondt! Jeg såret deg så stygt, og det var aldri meningen! Sier han med gråtkvalt stemme.

- Jeg tilgir deg. Svarer jeg og er helt overrasket over meg selv. Hva er det jeg driver med? Han snur seg mot meg og ser helt sjokkert ut over det jeg sier. Så jeg sier det igjen.

- Jeg tilgir deg. Sier jeg og denne gangen sier jeg det med mye mer trygghet i stemmen. Ja, jeg tilgir ham faktisk. Og jeg mener det. Hvert ett fiber i kroppen min mener det. Et smil begynner å spre seg i ansiktet hans og han griper meg og klemmer meg hardt inntil seg og jeg tar rundt ham også. Jeg vil at han skal vite at jeg mener det. 

Selv om jeg egentlig forvirrer meg selv med det.

- Jeg er så glad for det, Kaira! Jeg vil du skal vite at jeg aldri vil såre deg igjen! Sier han og jeg nikker.

- Jeg vet det. Svarer jeg og trekker meg litt unna ham.

- Hva var det du ville snakke med meg om? Spør han etter en stund med stillhet.

- Jeg har ikke lyst til å være inne på rommet mitt lenger. Jeg føler meg innestengt og fengslet. Men nå er alle redde for meg. Nå vet de nøyaktig hvor spesiell jeg er. Svarer jeg lavt og ser opp på ham. Daniel tenker seg nøye om, kan jeg se.

- De trenger bare tid på seg til å bli kjent med deg. Du er deres Luna, Kaira. Og de vil respektere deg for makten du har, og så vil de lære å respektere deg for den du er. Hele deg. Slik jeg gjør det. Svarer han. Han ser så overbevist ut, men han vet ikke hva de tenker og sier om meg.

- Det kan jo bli interessant. Mumler jeg.

- Jeg har virkelig rasert huset ditt. Sier jeg og smiler skjevt til ham. Han begynner å le.

- Ja, det har du. Dette vil ta tid å reparere, men jeg får ta litt av skylden jeg også. Jeg skulle ikke ha holdt sannheten fra deg. Svarer han og griper meg om hånden og klemmer den lett. 

- Jeg tror jeg vil fortsette med undervisningen, hvis du kan overbevise alle om at jeg ikke vil angripe noen eller vandalisere hele klasserommet. Sier jeg og føler meg brått så usikker igjen. Han nikker alvorlig.

- Jeg skal informere dem. Jeg kan også være der en time, som både din og deres trygghet. Svarer han og jeg nikker igjen.

- Det tror jeg hadde vært fint. Svarer jeg og han nikker og jeg liker at han brått ser så sikker ut igjen. 

Det går det opp for meg at jeg virkelig ødela ham. Det er skummelt å tenke på at jeg har slik makt over ham.