Dragehjerte

Kapittel 19 - Farvel

*Kaira*

Tiden har kommet. Det er tid for å ta farvel med Axel. Se ham reise ifra meg. Det føles som om hjertet mitt skal briste, og jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er siste gangen jeg ser ham. Jeg vet det bare er noe jeg har innbilt meg, men det føles slik. Han kommer ned trappen, som den verdige unge kronprinsen han er. Det blonde håret har han kjemmet fint bakover, og han ser brått mer voksen og myndig ut. Ikke så gutteaktig som har var i går. Ansiktet er som hugget i stein der han går ned, men øynene lyser varmt mot meg. De lyser gule og stolte. Han bryr seg ikke om ulvene ser ham som den dragen han er. Han bryr seg ikke om at de ser på lysende øyne som noen som ikke har kontroll. Men Axel har lært meg at for drager, viser det bare hvilken makt de har. For noen viser det at de benytter seg av de mange egenskapene de har. 

Da han kommer ned blir han stående foran Daniel og stirrer ham inn i øynene. Daniel ser ukomfortabel ut under den strenge glaningen til Axel.

         -Jeg stoler på at du passer på min søster, Alfa Daniel. At du gjør alt i din makt for å beskytte henne mot verdens ondskap, at din flokk ikke krummer et hårstrå på det vakre hodet hennes, og at hun forblir trygg i din varetekt selv når hun ødelegger noe med bråsinnet sitt. Sier Axel strengt. Han hever hodet en anelse og Daniel bøyer hodet i respekt. De flokkmedlemmene med høyest rang står rundt oss, også de følger Daniels eksempel. Men de setter seg og kneler for ham.

          - Du kan stole på at jeg skal gjøre alt i min makt for å holde prinsesse Kaira trygg! Ingen får gjøre noe mot henne. Ingen. Sier Daniel hardt og blikket er besluttsomt da han hever hodet og møter det lysende blikket til Axel. Jeg må innrømme at selv om situasjonen er alvorstynget og Axel slett ikke tøyser, er den komisk.

          - Jeg vet jeg kan stole på deg, Daniel. Det er flokken din jeg ikke stoler på. Men vit at dersom jeg får høre fra Kaira eller noen andre at denne flokken har trosset meg, vil de få kjenne på kroppen hvorfor drager er så fryktede som de er. Sann mine ord! Ingen har noen gang overlevd en drages vrede. Kaira er min søster, min mester og mitt blod. Hun er min fars arving og min mors stolthet. Sier han tvetydig. Jeg glor forundret på ham. Skjønner ikke hva han mener med det. Det blinker i blikket til Daniel. Som om noe gikk opp for ham. Jeg glor fra den ene til den andre. Axel brukte tankeoverføring! Jeg fikk ikke vite noe. Jeg zoomer inn på Daniel i håp om å fange opp hva de snakket om, men for første gang når jeg ikke frem til ham. Jeg anstrenger meg litt til, men så møter jeg blikket til Axel. Det sier mer enn tusen ord, og jeg skjønner at Axel stenger meg ute. Han stenger meg faktisk ute fra Daniel sitt sinn! Hvordan får han til det?!

          - Flokken har lært, Deres høyhet. De vil ikke skade prinsesse Kaira igjen. Svarer han høyt og snur seg halvt mot dem med et nådeløst blikk. De bøyer straks hodet i respekt. Axel nikker og snur seg mot meg. Blikket mykner. Alt truende forlater ham.

          - Så var det oss to da, lillesøster. Sier han og smiler. Å høre ham si lillesøster for første gang er rørende. Gud, hvor jeg har forandret meg den siste uken. Jeg føler meg lettere. Jeg føler meg bedre, og jeg er ikke så hatefull lenger, og det er en lettelse. Axel har hjulpet meg mer enn jeg har trodd. Han har gjort meg sikrere på meg selv, han har satt meg i respekt i flokken, han har hjulpet meg til å forstå mer om meg selv og hjulpet meg å temme ilden i meg. Ikke minst hjalp han meg gjennom skiftet. Han har vært en reddende engel! Han har gitt meg en følelse av at jeg ikke er alene i verden og han ga meg en familie.

          - Jeg vil ikke at du skal dra! Piper jeg med tårer i øynene.

          - Jeg vil ikke dra fra deg heller, Kaira. Men du er ikke trygg her når jeg er her. Det har vært litt mye tordenvær i området til at vi kunne ha holdt på mye lenger uten at det vakte oppsikt. Dessuten finnes det ikke mye igjen av bratthenget borti her. Et vanlig ras kan ikke ødelegge slik. Vi måtte ha avsluttet nå, uansett. Du må være forsiktig fremover. Du må bruke tid på å bli kjent med Laia, bli kjent med ditt andre jeg. Du må bruke tid på å temme, men jeg tror ikke du skal temme utendørs lenger. Ikke minst må du bli kjent med deg og Alfa Daniel som maker. Det er særs viktig! Sier Axel og jeg biter tennene sammen.

          - Jo, nå hører du på meg! Glefser Axel og jeg glor forskrekket på ham. Ulvene piper, og Daniel skvetter til. Det var et eneste stort hvin av en annen verden! Jeg har aldri hørt noe liknende og noe knekker inni meg. Jeg glor i gulvet og makter ikke å se opp på ham.

          - Jeg beklager, Kaira, men noen ganger... Du er så forbasket sta! Skal du lytte til meg, var jeg nødt til å bruke min posisjon! Dragen din var bare nødt til å lytte til meg, til å underkaste seg. Du og Alfa Daniel er nødt til å jobbe som et team! Det er avgjørende for din og hans sikkerhet, for flokkens sikkerhet! Det er viktig at du blir et fullverdig medlem av denne flokken. Det er viktig for din sikkerhet i denne delen av landet. Alfa Daniel er din sikkerhet, men av lov er du bare sikker når du er hans Luna og er medlem av hans flokk. Bare da kan Alfa Daniel av lov beskytte deg utenfor hans territorium. Ingen vet at han har en drage til make, og det må forbli en hemmelighet inntil videre. Sier han og jeg løfter blikket og ser på ham.

          - Ja vel, da. Herregud til mas! Svarer jeg og smiler skjevt til ham. Axel nikker og klapper til meg før han hilser meg. Jeg hilser ham tilbake før han går forbi meg og ut. Jeg måper da vi kommer ut, for rett foran oss lander det to blå drager. Ingen av dem skifter til menneske, men begge bøyer seg for meg da jeg kommer ut etterfulgt av Daniel og Beta Oscar. De reiser seg igjen og Axel hilser dem før han snur seg mot meg igjen. Han ser beveget ut. Jeg gir ham en bamseklem og skviser ham hardt. Han klemmer meg hardt tilbake.

          - Mest av alt er du lillesøsteren min, og jeg er glad i deg. Sier han og jeg nikker inn mot halsen hans.

          - Jeg er glad i deg også! Svarer jeg og slipper ham motvillig.

          - Jeg skal organisere så du får komme hjem. Både du og Alfa Daniel. Som sagt trenger du det, og det er på tide at du treffer familien. De gleder seg til å møte deg! Sier han og blunker til meg. Jeg tørker en tåre som forviller seg nedover kinnet mitt og nikker med gråten i halsen.

          - Vi må dra, Deres Høyhet! Sier en av dragene med mørk stemme. Øynene er festet på meg. Axel nikker alvorlig og gir meg et siste rusk i håret før han krabber opp på dragen som snakker og de flyr av sted. Hvorfor fløy han ikke selv? De forsvinner i løse luften og jeg vet at de har manipulert, enten laget et kraftfelt rundt dem og kamuflert dem. Jeg stirrer opp på der jeg så dem sist. Lenge blir jeg stående og se dit. Den vonde følelsen sitter fremdeles i meg.

Følelsen av at det er siste gangen jeg ser broren min.