Dragehjerte

Kapittel 32 - Jeg er deres alfa

10 år tidligere, år 2988
*Daniel*

Alle er samlet med kappene sine ved ruinene. I kveld blir jeg alfa. I kveld overtar jeg på ekte min fars rolle. Egentlig skulle mamma ha gitt meg posisjonen som Luna over flokken, men hun er ikke istand til det. Hun er for svak.

Flokken begynner å gå i ring mens trommene lager rytme. Jeg blir malt med blod i ansiktet og på overkroppen. Det samme blir Oscar, siden han trer inn som beta. Jeg begynner å messe de eldgamle ordene. Ordene som påkaller alle de tidligere alfaene. Jeg kan føle hvordan jeg fylles av nærvær. Det er nesten elektrisk. Hårene reiser seg på kroppen min og jeg blir tung i kroppen. Jeg kan føle pappa, farfar, oldefar og alle de andre. Alle i direkte nedstigende linje. Hodet mitt fylles med stemmer. En er sterkere enn de andre, og den tilhører pappa.

«Det er din tur nå, Daniel.» Jeg ser opp mot den stjerneklare himmelen.

«Det er din fortid, din nåtid, din fremtid, din skjebne, din død. Det er din vei. Din arv. Din plikt. Det er ditt ansvar nå. Måtte alle forfedrene stå deg bi.» Alvoret synker ned i meg. Å høre dem messe i hodet mitt, er nervepirrende. Hjertet mitt banker hardt og fort. Det er nesten vondt, slik som det raser av sted.

«Daniel Burgham, sønn av Thomas, arving av Rainar Burgham, vi opphøyer deg til Alfa av Harbros Stolthet. Du har vist deg verdig, du har vist styrke og kløktighet, og vi gir deg vår visdom og styrke i gave. Måtte forfedrene stå deg bi!» Jeg løfter kniven og skjærer meg i hånden. Det svir, men jeg ignorerer det. Jeg klemmer om såret så blodet renner ned i begeret. Dette har utallige alfaer gjort før meg. Vi blør for flokken, sies det. Jeg hever begeret, og føler og ser de tidligere alfaene blant flokkmedlemmene.

- Jeg, Daniel Burgham, sønn av Thomas Burgham, arving av Alfa Rainar Burgham, lover å gjøre alt som står i min makt for å hedre og beskytte Harbros Stolthet, i tykt og tynt,  gjennom alle tidligere alfaers visdom og erfaring i blodet. Jeg blør for flokken, jeg kjemper for flokken, jeg dømmer for flokken, til jeg trekker mitt siste åndedrag. Måtte forfedrene stå meg bi! Sier jeg så høyt og myndig jeg bare kan og kneler for flokken noen sekunder.

Da jeg ser opp føles det som å se med nye øyne, med skarpere syn. Alt vibrerer og pulserer i sterkere farger enn før. Jeg kan høre lyder lenger unna enn jeg har kunnet før, og jeg kan føle flokken på en helt annen måte enn før. Da jeg reiser meg opp bøyer flokken seg for meg. Jeg kan føle nye og sterkere krefter i kroppen. Som om jeg kan løfte ett fjell. Ingenting virker å tære på meg, slik som før. Dette er en ny alfa. Jeg hadde krefter tilhørende arvingen til en alfa, og jeg ble fylt av andre krefter i det pappa døde, noe som gjorde meg sterkere enn jeg var, og som gjorde at jeg klarte å ta utfordrerne mine. Men dette er noe helt annet. En helt annen og sterkere type kraft har fylt meg. Det er alle de tidligere alfaene sine krefter. Det er en alfa av Burgham-blodlinjen sin styrke.

«Din tid er nå, Daniel. Jeg er stolt av deg! Du har mine, og alle forfedrenes krefter. Bruk dem med omhu. Din storhetstid er i emning. Se mot horisonten.» Jeg kan høre stemmen til pappa, nærmest som en hvisken, men så tydelig. Jeg blir fylt av ærbødighet. Jeg trekker været langt ned i magen og slipper den langsomt ut igjen. Oscar tar begeret og drikker av blodet.

- Jeg Oscar Skare, lover å akseptere og følge deg, Daniel Burgham som min alfa, og lover å hedre og beskytte deg og flokken, til jeg trekker mitt siste åndedrag! Når du blør, skal jeg blø. Jeg lover på tro og ære å gjøre alt som står i min makt for å gi deg de rådene du trenger, som din beta! Sier han høyt og jeg kan se og høre betaene opphøye Oscar. Han setter seg på kne og bøyer seg for meg. Da han åpner øynene ser jeg ham, som den nye betaen han er. Øynene lyser. Han sender begeret videre. En etter en av flokken gjentar de prosedyren til Oscar, men stopper ved mitt siste åndedrag, for jeg har bare en beta. Da alle som en har sverget troskap til meg som alfa, blir de stående rundt meg og trampe i takt med trommene. De begynner å synge den urgamle Harbro-sangen, om en alfa og hans flokk som er byens beskyttere. Menneskene elsket ham, støttet ham og fryktet ham.

- Måtte forfedrene stå deg bi! Ljomer det foran meg. Jegblir stående og se utover flokken. Landet har nettopp vært i krig. Vi må byggeopp landet på nytt . Flokken mistet en fantastisk alfa. Deres nye alfa bleutfordret av hele to andre alfaer, og ble undergravet av to mer erfarne alfaer. Men jeg vant. Jeg beviste at jeg var verdig som etterfølger og alfa. Dette ermin flokk. Min fremtid. Mitt hjem. Min familie. Jeg er deres Alfa. Det er nåmin tid begynner. Det er nå mitt liv som alfa starter. Jeg har en stor jobbforan meg. Det er min oppgave å sørge for flokken nå. Det er meg det står på. Deter jeg som skal bygge opp flokken igjen etter alle de store tapene. Det kan blien hard og stor jobb. Jeg er bare 16 år, men voksen ble jeg da jeg var 14 og skulle ut i krigen. Nå har jeg mistet en far, en bror og en søster, og hargjort flokken til uvenn med to andre flokker. Jeg er alfa nå, og det forventesat jeg gjør en god jobb. Jeg har allerede forberedt Oscar på planen min. Jeghar noen ideer på hvordan jeg skal bygge flokken opp igjen, og i morgen dendag, begynner det. Jeg skal vise hvem Daniel Burgham er, og han er ikke en man peller på nesa!