Dragehjerte

Kapittel 17 - Familie

*Kaira*

          -Du er voksen nå, Kairamin! Du kan klare dette. Jeg er med deg, hele veien! Jeg skvetter så jeg mister pusten av stemmen. Den tilhørte en kvinne. Kairamin? Det var bare mamma som kalte meg det. Jeg har bare et svakt minne av det.

          -Mamma? Forsøker jeg, men det er stille. Jeg reiser meg opp fra gresset og stirrer rundt meg. Hvordan? Hvordan kontakter jeg henne? Det er enklere med Axel, da bare tenker jeg hardt og det kommer naturlig. Hvordan gjør jeg dette? Jeg har sjelden brukt telepatien min. Det er en uutforsket evne jeg har. Det eneste jeg har gjort er å lytte til tankene til de rundt meg. Å snakke med noen gjennom tankene, uten å ha noe slags forhold med dem, er noe helt annet! Jeg begynner å trave frem og tilbake og forsøker å huske hvordan jeg gjorde det sist. Jeg husker ikke! 

Jeg har gått frem og tilbake slik i flere timer og holder på å bli desperat da en mann plutselig står foran meg. Jeg stirrer lenge inn i de store grønne øynene hans før jeg gjenkjenner ham.

         -Å. Det er du. Sier jeg og snur ryggen til og klør meg i hodet. Husker ingenting. Jeg tenker så hardt at jeg får vondt i hodet.

          - Kaira, kan vi snakke sammen? Spør han og sårheten i stemmen hans gjør så det føles som om hjertet mitt rives ut med roten. Men stoltheten min vinner.

          - Jeg er litt opptatt nå. Svarer jeg med ryggen til og Daniel kommer noen skritt mot meg og jeg kan føle han legge hånden på skulderen min før han faktisk gjør det. Jeg snur meg og må se på han. Jeg kan høre den raske pulsen hans.

          - Hva er det Kaira? Hvorfor er du så sint? Hva har jeg gjort? Spør han og jeg kjenner gråten sprenge på. 

Det gjør vondt. Det gjør så vondt.

          - Du har ikke gjort noe, Daniel. Ulven din har gjort noe. Svarer jeg og han slipper armen ned langs siden. Den har hele tiden ligget tung på skulderen min.

          - Er vi tilbake til det igjen? Spør han og jeg kan høre irritasjonen i stemmen hans. Han lei av at det alltid går tilbake til det.

          - Og hva hvis jeg er det? Det er ikke lett for meg dette her. Jeg har en jævla stemme i hodet som gjør ting jeg ikke vil gjøre, som snakker til meg og blander seg hele tiden! Jeg blir gal av det! Jeg har et helt nytt individ inni hodet mitt som bestemmer ting, og jeg mister kontrollen! Det er ikke så jævla moro for meg det! Jeg har ikke kontroll over livet mitt lenger! Du tok det fra meg! La meg være i fred! Jeg forsøker å finne tilbake til dragen min, slik at jeg kan kontrollere tingene i livet mitt igjen, og kan få tilbake kontakten med foreldrene mine! Hun kontaktet meg, Daniel! Mamma kontaktet meg, og jeg kan faen meg ikke huske hvordan jeg kontakter henne på grunn av den jævla ulven! Skriker jeg så tårene spretter og tramper bort fra ham.

          «Din djevel! Du kan ikke si slikt til han! Han blir lei seg og vi er maken hans!» Brøler Laia i hodet på meg. Hun tar kontrollen og plutselig føles det som om jeg krasjer i en usynlig vegg. Jeg føler hvordan hun forsøker å tvinge meg til å snu meg mot Daniel og løpe tilbake til ham. Jeg slår meg selv i ansiktet og freser. Eneste løsning er å skifte til drage. Og jeg gjør det. Laia slipper taket over meg. Det føles som om jeg kan puste igjen. Jeg kan ikke lenger høre Laia. Hun bare forduftet. Friheten er så deilig!

          -Kaira. Jeg skvetter igjen, navnet mitt gjaller i hodet. Jeg begynner å fly høyere opp og gjør som jeg ble lært, kamuflerer meg og lager ett kraftfelt rundt meg.

          -Kaira! Igjen skriker navnet mitt i hodet. Det er ikke Laia, Daniel eller Axel, det er den varme stemmen til mamma. Jeg får tårer i øynene og et enormt savn risler gjennom meg.