Dragehjerte

Kapittel 11 - Dragen og ulven

*Kaira*

Det gjør vondt i brystet mitt. Det gjør vondt i magen. Tankene mine gjør vondt. Aldri før har jeg kjent en slik smerte. Aldri! Ikke en gang da jeg brakk foten min som 7 åring, ikke da jeg ble bitt av ulven.. Dette er en smerte ulik noe annen smerte jeg har kjent!

Smerten over sviket hennes!

Tanken på Mildred gjør vondt. Jeg er blitt forrådt! Det er ikke bare det at hun svek meg, og det på verst tenkelige vi. Det er det at Mildred ønsket meg død!

Jeg visste ikke hvor vokterne mine ble av. Jeg har vel trodd de har lett etter meg siden Daniel bet meg. Jeg trodde ikke de ville snu om å jakte på meg som om jeg skulle være et vilt dyr. Jeg trodde ikke de ville snu som vinden og angripe meg!

Jeg er vel dum, men jeg trodde at disse håndplukkede vokterne ville være lojale! Har her fulgt meg i 14 år!

Jeg har ligget i sengen på rommet mitt siden i går. Jeg har grått til jeg ikke har tårer igjen. Deretter har smerten gjort det nesten uutholdelig for meg å bevege meg.

Mildred var nesten som en mor for meg. Det er det som gjør det så forferdelig! Jeg så på henne som en mor. Jeg så på henne som en venn. En som aldri ville forlate meg. En som aldri ville finne på å skade meg. Hun fortalte god natt historier, hun strøk meg over håret og sang for meg før jeg sovnet om kvelden. Hun trøstet meg om jeg hadde slått meg. Hun lærte meg å snakke riktig. Hun lærte meg å slåss, og å ha tro på meg selv.

Den Mildred som dukket opp her var fylt med ondskap. Hun var fylt av så mye sinne og krefter. Enda jeg ikke kunne kjenne hva hun var. Jeg kan ikke forstå hun var noe spesielt heller, og det gjør det enda skumlere.

Da hun berørte meg, kunne jeg høre og se i hodet hennes. Det var bare hat. Mørkt og dystert. Sinne. Hun hadde jaktet på meg og klart å lokalisere meg. Målet hennes var å ta meg, og hvis ikke det gikk, skulle hun drepe meg!

Hun kjørte kniven i meg i håp om å knuse meg. Drepe meg. Det gjør det ekstra fælt. Kvinnen jeg var glad i som en mor forsøkte å drepe meg. Hun drepte 2 ulver som begraves i dag. Jeg har ikke orket å stå opp. Jeg har ligget her i fosterstilling uten å røre en muskel siden gråten gav seg midt på natten i går.

-Kaira? Stemmen til Daniel bringer virkeligheten ned i meg som et nådestøt i hodet og hodepinen sprer seg som ild i tørt gress og stråler over hodet. Jeg stønner og kniper øynene sammen.
- Kaira? Hva er det? Spør Daniel og omsorgen i stemmen hans får tårene til å presse på pånytt. Jeg føler meg frem til hånden hans og han griper om min og klemmer den hardt.
- Mildred. Mumler jeg for det gjør vondt å snakke med gråten så høyt opp i halsen.
- Hva med Mildred? Jeg brant liket som du ba om. Begravelsen til ulvene er også over. Vi samles for å snakke om det som har skjedd. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan de kom så usett innpå oss. Det skremmer meg. Men jeg forsøker å samle styrkene, få ulvene til å samarbeide, men de er så splittet. Svarer Daniel og jeg kan høre han er bekymret over det som har skjedd, og han er redd flokken splitter seg.

Jeg kan kjenne den beroligende virkningen han har på meg ved å stryke tommelen over håndbaken min. Jeg åpner omsider øynene og møter de trygge øynene hans. Når fikk han så vakre øyne? Tryggheten han omgir seg med, fyller hver muskel i kroppen min og jeg kan endelig slappe av. For første gang på mange timer kan jeg endelig røre meg.
- Mildred var som en mor for meg. Hun var en av vokterne mine. Hun var ikke noe. Et menneske. Likevel klarte hun å drepe to ulver og hun holdt på å drepe meg. Det var meg hun ville ha. Jeg beklager, Daniel, for ulvene. Jeg skulle ha forsvart dere, men jeg ble så sjokkert over å se henne. Sier jeg og en tåre triller nedover kinnet mitt. Daniel tørker den vekk med et varmt blikk på meg.
- Du kunne ikke gjort noe fra eller til, Kaira. Og jeg er bare glad hun ikke fikk gjort det. Jeg forstår det var et sjokk for deg å se henne. Og det må være vondt å vite at hun kunne gjøre noe slikt. Jeg skulle ønske jeg visst hvem som forsøker å skade deg! Sier Daniel og griper meg om begge hendene.
- Hvorfor er de ute etter meg? Hva har jeg gjort som er så forferdelig? Spør jeg, selv om jeg vet at Daniel ikke kan gi meg svaret på det.
- Hvis du skynder deg, rekker du undervisningen for i dag. Sier Daniel bare og jeg kan ikke for at jeg smiler. Jeg har begynt å like undervisningen. Jeg reiser meg møysommelig opp. Plutselig er hodepinen borte. Jeg ser på Daniel igjen og kaster meg inn i armene hans.
- Tusen takk, Daniel. Sier jeg mens tårene truer med å sile ned igjen. Daniel stryker meg over ryggen og sier ingenting. Jeg tvinger meg til å gå. Når ble jeg så tiltrukket av ham? Undrer jeg meg om i det jeg forlater rommet. Men i det jeg nærmer meg klasserommet kommer de tunge tankene igjen, og jeg ser for meg Mildred ved leirbålet. Smerten skytes opp i brystet på meg igjen, men jeg tvinger meg inn i rommet og setter meg på plassen min. Flokkens «valper» stirrer på meg som om de aldri før har sett meg. Og heldigvis får det tankene mine over på det i stedet for Mildred. Jeg konsentrerer meg om å se ned på hendene jeg klemmer krampaktig sammen. Jeg skvetter nesten av stemmen til Hannah i øret mitt.
- Jeg er glad for å se deg tilbake i klasserommet, Kaira. Det er fremdeles mye du trenger å vite om det å være en ulv, men jeg ville satt pris på det hvis du bare kunne sitte og følge med i stedet for å vandalisere klasserommet igjen. Hvisker hun i øret mitt. Jeg nikker.
- Jeg beklager! Svarer jeg tilbake. Hannah gir meg et trygt smil før hun nikker til meg. Tankene hennes skjærer meg i hodet; «Stakkars, pikebarn. Det kan ikke være lett å være make til en Alfa, og komme fra menneskeverdenen. Men hvilken styrke hun har!».
- Jeg vil at vi i dag snakker om de siste hendelsene som er skjedd. Sier Hannah og plutselig snur alle seg mot meg. Jeg glor tilbake og møter hvert ett blikk i klasserommet. Føler hvordan de som sitter bak meg, stirrer meg i ryggen.
- Nei, jeg vil ikke snakke om Kaira. Men om opprørene. Dere vet jo at vår Alfa, Daniel Burgham, ikke vil ta del i opprøret. Sier Hannah videre og folk snur seg igjen. Jeg puster lettet ut.
- Mener du den damen som plutselig brøt seg inn og angrep og drepte Steffen sin mor og Andrine sin bror? Spør en gutt ved vindusrekken. Jeg krymper meg. Jeg kunne stoppet det! Jeg kunne stoppet det!
- Det var ikke bare en dame, Jonathan, det var faktisk en ulv og en vampyr med sammen med damen, men Alfa tok seg av dem i alt kaoset. Dere vet jo at en Alfa er en meget sterk ulv, og er den dominante i en flokk. En Alfa har som oppgave å lede flokken, forsvare den og håndhever lovene og sørger for rettferdighet. Det er en Alfa som bestemmer hva en flokk skal gjøre og ikke. Og Alfaen av en av landets største og mektigste flokk vil ikke at flokken skal delta i noe opprør mot monarkiet. Det har vært opprør mot dem i 100 år nå. Men det har eskalert veldig i det siste. De er ute etter noe, men ingen vet hva. Kongefamilien har holdt seg skjult i mer enn 100 år. Det er farlig å være kongelig i dag. Forteller Hannah
- Men monarkiet er gammeldags! Avbryter Joakim i klassen.
- Ja, det er en utdatert styreform, dessuten så deltar ikke monarkiet i samfunnet! Tilføyer en jente bak meg. Jeg kjenner jeg blir irritert. Deltar de ikke i samfunnet? Hva faen har jeg gjort de siste 14 årene? Druknet i luksus?
- Monarkiet har flere måter de deltar i samfunnet på, Astrid. De har offentlige oppgaver og arbeider stadig med å sørge for de fattige og de svakerestilte i samfunnet. Sier Hannah med et smil.
- Hvordan da? Spør Johanne borte ved vinduet. Stemmen hennes gjør vondt. Jeg skulle ikke bitt henne av slik jeg gjorde. Hvilken venn er jeg? Jeg er slem og har ikke brydd meg nevneverdig om henne. Jeg har hvert fall ikke vist at jeg bryr meg. Men hvilken erfaring har jeg med venner? Jeg har bare hatt en venn før Johanne. Jeg vet ikke hva det vil si å være en venn, men det det forsvarer ikke hvor dårlig jeg er til å være en.
- Vi tilhører de bedre stilte i samfunnet, som en velorganisert flokk i den overnaturlige verdenen i samfunnet. Dere må huske på at vi ikke er den dominante delen av samfunnet. Det er faktisk menneskene som er dominant. De er et stort flertall i samfunnet og monarkiet må sørge for dem, slik som de må sørge for oss. Likevel er det vi som klager høyest, enda vi har det best. Menneskene arbeider mer enn oss, betaler skatter av det de tjener, til staten for gratis helsetjenester og skolegang. Det er flest fattige blant mennesker fordi de betaler på lån og har lav inntekt i forhold til hva de arbeider, men vi ser de samme tendensene hos vampyrene. Nettopp fordi de bare arbeider på natt grunnet åpenbare grunner. Så jeg synes ikke vi skal dømme monarkiet for høyt. Vi skylder dem det velorganiserte samfunnet for mennesker og faktisk ganske mange rettferdigheter blant oss. Sier Hannah med et strengt ansiktsuttrykk. Jeg biter tennene sammen og forsøker å roe meg ned, men klagingen til klassekameratene mine provoserer meg.
- De kjenner ikke til livet blant folket! De bare valser rundt i rikdom og luksus! Og vedtar den ene loven etter den andre og erklærer krig mot Gud og hvermann! De bryr seg ikke! Sier Joakim med en slik avsky at jeg får lyst til å slå han.
- Det er ikke sant! Utbryter jeg opprørt. Jeg biter tennene sammen og ser ned i pulten min. Ingen sier noe med det første, men jeg kan føle blikkene deres på meg.
- Dragene burde overføre makten til ulvene som faktisk lever blant menneskene og vet hvor skoen trykker. Sier Camille og jeg får vann i munnen. Jeg klemmer rundt bordkanten Jeg kunne bitt av henne nakken!
- Det burde de absolutt ikke! Dragene vet hvordan tingene er blant befolkningen, takk skal du ha! De vet det bedre enn de fleste. Freser jeg. Igjen blir det stille.
- Er det noe du vil dele med oss, Kaira? Spør Hannah og ser på meg med det ene øyenbrynet hevet i nysgjerrighet.
- Jeg synes bare dere burde være litt mer takknemlig! Det er ikke lett å være kongelig i dag. Dragene blir jaktet på, de må leve i skjul, og det dør flere enn det fødes blant dragene. Likevel elsker de landet. De elsker alle folkeslag de har blant undersåttene. Og de arbeider døgnet rundt for at alle skal være forlikte og fornøyde. Det er ikke lett å fordele goder blant så mange forskjellige folkeslag. Og Joakim mener at de kongelige ikke vet hvordan livet blant vanlige folk er, men han tar feil! Dragene lever blant andre på det samme grunnlaget som andre. De jobber, betaler skatter, og støtter samfunnet så godt det lar seg gjøre, i det skjulte! De har representanter i rådet til kongen fra folket. At det er opprør i landet, er fordi andre vil ha makten selv. Og for å si det sånn, deres Alfa har mye makt. Har dere tenkt på det? Kanskje noen andre vil ha den makten? Hva sier dere til det å la et menneske overta som alfa? Kanskje rollene burde vært byttet om, slik at det var mennesker som levde i flokker og var hertuger og hertuginner i stedet for dere? Freser jeg fornærmet. Alle har snudd seg mot meg mens jeg har snakket og studerer meg.
- Det var da voldsomt, Kaira... hvor har du alt det her fra? Spør Hannah og ser interessert på meg.
- Jeg er ikke helt ukjent med alt dette, jeg har kjent til denne verdenen lenge før jeg ble bitt. Mumler jeg.
- Æsj, du lyver! Hvordan kan du vite alt dette? Spør Joakim... Den gutten begynner virkelig å gå meg på nervene.
- Hei! Det kan være det samme! Kan du ikke fortsette undervisningen, Hannah? Jeg kom hit for å lære. Ber jeg og Hannah fortsetter undervisningen. Fra en litt het debatt begynner Hannah å fortelle om rasene igjen. Hun snakker en stund om hekser og trollmenn. Og at de er utvannet fordi de har funnet seg partnere utenfor rasen blant mennesker og dermed har kreftene deres blitt like utvannet og svake, til mennesker som kaller seg synske og kan fornemme ting. Jeg kan alt det fra før, og kjeder meg litt.