Dragehjerte

Kapittel 21 - Ritualet

*Kaira*

Det er solnedgang. Det varme lyset lyser opp hele lysningen i skogen. Alle har samlet seg her for å overvære at jeg blir tatt opp i flokken. Det er midt i skogen, en 15 minutters gange fra flokkhuset. Det er visst et hellig sted dette, for flokken. Det er noen ruiner her. Et veltet tårn eller noe, og en grunnmur, og noe som ser ut som en gammel bålplass. Flokkmedlemmene er kledd i mørke kapper alle sammen. Beta Oscar holder et forgylt beger som er prydet med noen vakre stener som blinker i solen. Stemningen er anspent. Jeg er nervøs. Selv om Johanne fortalte meg hvordan dette ville foregå, er jeg merkelig nervøs. 

Laia har vært fraværende i dag også, og merkelig nok savner jeg å ha henne skrikende i hodet mitt. Akkurat nå tror jeg hun ville kunne roet meg ned. Johanne står sammen med familien sin, like i nærheten av meg. Hun sender meg et lite smil. Blikket mitt vandrer til den høye ryggen til faren hennes. Jeg skvetter da han snur seg halvt mot meg og øynene hans legger seg på meg. Blikket er svart som natten, og lyser mørkt mot meg. Det er ingen tvil om at han misliker meg!

Jeg står midt i ringen, mens hele flokken står i ring rundt meg. Solen blir borte bak trærne og mørket legger seg langsomt over oss. Da begynner plutselig noen å slå på trommer. Lyden gjør meg enda mer nervøs. Den bygger opp stemningen. Bålet som til nå ikke har vært tent, begynner å ta fyr. Jeg tror ikke på at noen må magisk vis tente på bålet. Noen må ha gjort det uten at jeg har fått det med meg. Trommene får alt på innsiden av meg til å dirre. 

Flokkmedlemmene begynner å gå i ring rundt meg, og jeg blir for alvor engstelig for hva jeg har begitt meg ut på. Hvorfor blir jeg med på galskapen? Trenger jeg å være med på dette? Hvorfor må jeg være medlem av flokken? 

«For å bli hans Luna, din idiot!» Jeg skvetter av stemmen til Laia i hodet på meg. Samtidig blir jeg glad av å høre fra henne. 

«Sikker på at du har savnet meg?» Spør hun og jeg føle hvordan hun himler med øynene til meg.

 «Jeg vil ikke dette, Laia. Hvorfor må jeg?» Spør jeg mens jeg ser på at Beta Oscar og Daniel gjør seg klare. Daniel har ingenting på overkroppen. Lyset fra bålet får kroppen hans til å gløde mot meg, og jeg legger merke til hvor godt han ser ut. Beta Oscar maler den inn med forskjellige symboler og maler i ansiktet hans. Jeg kjenner lukten av blod helt hit. Det er blod han maler Daniel inn med. Synet er kvalmende. Daniel sitter der med lukkede øyne og hendene hvilende på lårene. Han ser alvorlig og gal ut med de symbolene på kroppen. Hva er det her for en slags sekt? Hvilken galskap er dette? Jeg blir urolig, for dette minner mer om ett offerritual enn en hyggelig ting som å ta opp et nytt medlem. 

« Nå må du roe deg ned her! Dette ritualet er hellig! Forfedrene er med på å velge ut medlemmene som får være med i flokken. Harbros Stolthet er en gammel og ærverdig flokk som nyter stor respekt av andre. Det er en mektig og stor flokk. En stolt flokk. Det er en ære å være medlem! Du skal ikke stå her å kaste vrak på den!» Freser Laia sint i hodet mitt. 

Jeg sliter blikket vekk fra Daniel og møter det vennlige blikket til Johanne i mengden. De står i rangstigen rundt meg, blir jeg oppmerksom på. Hun står i den innerste ringen sammen med Felicia, Beta Oscar sin make, og Henrik og Ulrik. Henrik står ved siden av den høye mannen som stirret så mørkt på meg, og jeg ser de ligner på hverandre. Altså er det Herman. Jeg gjenkjenner også noen ungdommer fra klassen, og de står sikkert sammen med familien sin. Den innerste ringen er altså Daniel sine nærmeste, de med høyest rang i flokken.  

Beta Oscar begynner å mane og snakke på et gammelt språk. Flokken gjentar det som i et ekko. Trommene begynner å gå i takt, og snart snakker de i takt med rytmen fra trommene. De begynner å gå rundt bålet. Plutselig begynner noen å spille på fløyte. Ringene rundt meg snur og går andre veien for så å snu igjen. De danser en ringdans. Det går fortere og fortere til de brått stopper. Alle bøyer hodet og ser i bakken. Jeg snur meg og ser på Daniel og Oscar. De Snakker og løfter en skarp kniv opp mot himmelen, som om de velsigner den eller noe. Daniel sitter fremdeles stille med lukkede øyne, men nå mumler han noe. Jeg hører det ikke over messingen fra flokken.