Dragehjerte

Kapittel 29 - Mørket

*Daniel*

Det blir en lang marsj, men alle i flokken er i god form så dette vil ikke koste stort. Jeg kan ikke være med Kaira i helikopteret. Jeg må gå sammen med flokken. Selv om hjertet mitt er med dem i helikopteret. Mens vi går prøver jeg å nå henne, men hun virker så langt borte. Jeg zoomer meg inn, men finner henne ikke. Alt er bare skurring. Som en radio på leting etter signal. Det bekymrer meg. Vi har kunnet nå hverandre før. Jeg har faktisk kunnet høre hva hun tenker på der og da. Nå når jeg ikke frem. Hvordan har det seg?

Jeg forsøker å føle henne. Alt jeg møter er et hav av mørke. Så mørkt og kaldt at jeg får gåsehud på armene. Er det dette hun føler? Ensomhet og kulde, død og hat, er det som møter meg. Det er det jeg føler. Et blaff av varme berører meg, men det forsvinner like fort som det kom. Jeg kan sette meg inn i hva hun føler, og det er bra. Det vil si at prosessen vi går gjennom ikke har gått tilbake, hvert fall.

Plutselig føler jeg en angst jeg aldri har vært borti før. Den er så altoppslukende at jeg blir rent skremt av den. Jeg tvinger den bort da jeg merker hvor anspente flokken blir. De må både høre og merke hvordan dette påvirker meg. Hjertet mitt løper løpsk og jeg blir anspent og urolig. Det er uheldig, så jeg kobler meg av Kaira. Hvorfor har hun det slik? Hva foregår inni henne? Jeg skjønner ikke noe av det. Vi hadde det jo bra, hadde vi ikke? Igjen forsøker jeg og koble av.

Valpene i flokken begynner å bli slitne så jeg beordrer en pause ved vannet. Vi har alltid hatt pause her når flokken skal forflytte seg til borgen. Det er kommet en tynn is på vannet nå, men det er lett å slå hull for å finne litt drikkevann. Området her blir kalt trollvannet. Det kommer av sagnet om at et troll skal ha trampet i jorden her og laget kulpen. Den sies å være uten bunn. Overtro selvsagt. Men overtro og sagn kimer av sannhet. Trollvannet har alltid vært på min eiendom, men folk har begynt å gå i skogene mine mer enn jeg liker.

Når folk begynner å komme og gå her, i tide og utide, blir det vanskeligere for oss å bevege oss fritt på territoriet mitt. Vi kan ikke skifte og bevege oss i ulveform, og skifte tilbake igjen som vi ønsker. Noen kan komme til å se oss, og hemmeligheten være ute. I dag, hvor mennesker forsker mer enn noen gang, kan vi ikke risikere å bli sett! Ulver skal ikke bli offer for forskningen!

Etter en times pause begynner vi på de siste kilometerne til borgen. Det går fort til vi står ved porten. Den høye muren rundt selve borgen har stått støtt under hver eneste kamp opp gjennom årenes løp. Muren har ikke falt for noen. Flagget er heiset, symbolet på at flokken er på plass. Flokken vet hvor de skal gå herfra, de har vært her før. Jeg tar trappen opp til hoveddøren i to steg og skynder meg innover de mørke gangene.

Sist jeg gikk i disse gangene, gikk jeg for å møte moren min. Jeg bar det tunge budskapet om død på mine skuldre. Jeg visste hun allerede visste at pappa var død. Maker kan føle slikt. Fornemmelse av smerte, sorg og glede går hånd i hånd. Båndet er så dyptgående, at når noen rives vekk, merkes det før selve bekreftelsen. Mamma lå til sengs, hadde ikke spist på flere dager. Det tok meg 3 dager å komme meg hjem fra krigen. Det var viktig at mamma fikk høre det av meg. Å se henne ligge der, nærmest som en skygge av seg selv, var vondere enn jeg var forberedt på. Synet har brent seg fast til netthinnen min.

Jeg klarer ikke å bekjempe minnene som trenger på. Da jeg står foran døren inn til alfas soverom, skjelver jeg på hendene. Jeg svelger hardt og åpner døren langsomt. Det tar en stund før jeg klarer å fokusere blikket. Blikket mitt søker rundt i rommet. Det er akkurat som den gangen mamma var her. Den massive sengen etter den ene veggen med store lamper på hver side, to store klesskap og et skrivebord. Blikket mitt finner Felicia. Hun sitter i sengen. Blikket mitt flytter seg til mennesket ved siden av. Det er Kaira. Ved siden av henne igjen sitter Johanne. De holder hender alle tre. Kaira ser ut til å sove i midten.