Dragehjerte

Kapittel 4 - Skolen

*Kaira*

Jeg har begynt på skolen igjen. Ikke på offentlig skole, men skolen barna i flokken går på. De går visst på den til de blir 17 år. Delt inn i årsklasse. Jeg synes det er veldig merkelig å begynne på skolen, og jeg føler meg veldig ekskludert blant ungdommene. De ser på meg med nysgjerrige, irriterte, skjeve blikk. De måler meg. Jeg er ikke helt godkjent blant dem. Jeg har ikke noe stort behov for å snakke med dem, egentlig. Men det sårer likevel. De kjenner meg jo ikke. Jeg er ikke så veldig imøtekommende selv heller. Jeg innbyr ikke til tillit og vennskap. Ikke er jeg ute etter vennskap heller! Daniel og Oscar sier jeg må gå på denne undervisningen. Jeg trenger å lære om denne verdenen jeg er blitt en del av. De vet jo ikke at jeg har førsteklasses kunnskap om denne verdenen. Hvert fall vet ikke Oscar det, og Daniel vet vel ikke så mye han heller. Jeg slipper ingen av dem tett innpå meg. Det føles fremdeles uttrygt. Om en uke er det ny fullmåne, og da må jeg ned i den kjelleren igjen. Det er helt greit. Jeg vet ikke hva som skjer, og da er det fint at Daniel og Oscar blir med ned, og er med meg hvert skritt på veien. Jeg har begynt å sette pris på støtten, selv om jeg fremdeles er sint på dem. Jeg er fortsatt sint og jeg har ikke glemt det. Men man må kanskje se forbi det og gjøre det beste ut av situasjonen? Jeg setter meg ned ved pulten bakerst i klasserommet, det jeg satt ved forrige dagen. Jeg ser ned i skriveboken og tar opp blyanten. Begynner å tegne av kjedsomhet. Jeg er tidlig ute. Det er kun kommet noen få ungdommer. Læreren gav meg enkle oppgaver i går. Oppgaver tilegnet barn på 6 år. Jeg mener jo jeg ikke trenger dem, men gjorde dem ferdig. Det er ydmykende og få sånne oppgaver. Jeg hører, ser og føler hvordan de andre ler av meg. Og kjenner bare alle forsvarsverkene bygge seg enda høyere, og hvordan jeg bare lukker meg uten at jeg vil det selv.

            - Nå må dere roe dere ned, timen begynner! Kunngjør læreren, Hannah, borte ved tavla. Jeg lukker skriveboken og ser opp mot henne. Hun er en dame på kanskje 40 år. Hun har kort krøllete hår i en ubestemmelig farge. Håret lyser nærmest hvitt i solen, og er nesten brunt i skyggen. Øynene er grønne. De unge skravler fortsatt en liten stund til.

            - Det er godt det er en interessert elev her. Utbryter hun og gir meg et lite smil. Jeg smiler ikke tilbake, bare ser oppmerksomt på henne. Hun blunker til meg og det gjør meg delvis forvirret.

            - Hun? Det er jo bare fordi hun ikke har hørt den samme messingen din i mange år. Sier en jente og kaster et irritert blikk i min retning. Jeg lar blikket gli over henne. Store pupper, altfor trang genser og bukser med løse bein og høyhælte sko. Det brune håret har hun brukt mange timer med, og det lukter svidd helt hit. Ansiktet er sminket hardt. Jeg svarer ikke, bare lar henne skjønne at jeg ser på henne.

            - Liker du det du ser? Det tar timevis med trening, og hard jobbing. Ser du ikke bryr deg stort om ditt eget utseendet. Sier hun i det hun setter seg ned ved pulten sin. Flere ler. Noen gisper sjokkerte, og noen få forsøker å holde tilbake latteren. Blikket mitt smalner og et ufrivillig knurr unnslipper halsen min. Jeg blir flau over det, men klarer ikke å kontrollere det.

            - Tnå! Er den lille valpen opprørt? Spør hun og gjørs på å virke medlidende. Jeg strammer grepet om blyanten og ser demonstrativt ut.

            - Camille! Slik snakker man ikke til noen! Skjenner læreren.

            - Hun trenger å lære seg om vår kultur. Hun er et veikt menneske, og kan ingenting om det å være sosial her. Man må jobbe seg oppover på rangstigen. Ler Camille. Jeg puster inn og ut og roer meg ned. Brått vinner dragen i meg, og jeg kan ikke for at jeg sniker meg inn i hodet hennes. Jeg bryr meg fanden i voll om henne! Hvelvete heller.

            - Slik som deg? Hva blir du når du fyller 18? Foreldrene dine jobber som kokker for Alfaen, og driver sin egen restaurant i bydelen som består av mennesker. Dine utsikter strekker seg ikke lenger, med mindre du flytter og studerer som andre normale mennesker. Ellers overtar du dine foreldre? Og blir ny kokk? Eller kanskje du finner deg en make i en annen flokk, og kanskje har du flaks og han har høyere rang enn deg. Min fremtid er bestemt, slik som din, men jeg troner over deg. Selv om jeg bare er et veikt menneske. Svarer jeg og blunker til Camille, vet spotten ligger tjukk utenpå. Jeg kjenner hvordan hjertet slår og vet at øynene mine gløder rødt. Jeg ser på Hannah og venter på at undervisningen skal begynne.