Dragehjerte

Kapittel 5 - Uro

*Daniel*

Urolig traver jeg frem og tilbake på kontoret. Beta Oscar står ved skrivebordet og følger meg med blikket. Han har også et bekymret drag over ansiktet. Det som skjedde på skolen er virkelig urovekkende. Tenk at noen i flokken virkelig gikk til angrep på Kaira! Jeg forstår ikke hva som fikk noen flokkmedlemmer til å gjøre det. Vet de ikke at hun er min make? At hun er min, og at et angrep på henne er et angrep på meg? Deres Alfa? Det setter meg i en veldig vanskelig situasjon, siden jeg da blir delt mellom plikten overfor flokken og plikten overfor min make. Og siden vi ikke har fullført noen ritualer, er hun ikke min Luna. Hun har bare min og Betas beskyttelse overfor flokken, som faktisk ellers står fritt til å gjøre hva de vil, selv om hun er min eiendom, av lov. Alle flokkmedlemmer er min eiendom av lov. Selv har jeg aldri praktisert slikt gammelt styresett. Jeg ser ikke på meg selv som en Alfa av gammel tro. Som styres av gamle skikker og eldgamle lover. Jeg forsøker å være en annen Alfa. Jeg har aldri truet noen flokkmedlemmer om utkastelse, aldri pisket noen, eller sultestraffet dem. Jeg har brukt mer siviliserte metoder. Jeg har brukt fangehullet et par ganger, og jeg har brukt straffarbeid, og jeg har til og med kalt inn til råd og bedt noen om å stemme på passende straff. Men jeg liker ikke å gi all makt til et råd, så det blir kun brukt når jeg virkelig trenger det. Selv med rådet, er jeg enehersker. Rådet hadde størst makt i denne flokken for mange herrens år siden, da min forfader, Emre Burgham var alfa, men han gjorde om på loven den gangen. Den loven sier at rådet, kun er ett råd og består av de eldste ulvene i flokken, og lederne for de forskjellige delene av flokken. De kan bare råde meg nå, før kunne de bestemme over alfaen. Det var det gamle styresettet der alfaen var bundet av et råd. Jeg vil ikke at et råd skal sitte med mye makt, da må jeg høre på dem og blir underlagt dem og deres vilje, og jeg er evig takknemlig for at min forfader fikk avskaffet deres makt. Rådet består enda, selv om makten deres er borte. Foreldrene mine advarte meg om slike råd da de var i live. Og jeg har vært vitne til mye tragisk med et slikt råd i andre flokker. Jeg pleier å greie meg med Beta sine råd. 

De nye problemene er virkelig ett kaos. Med alt som skjer både i mitt territorium og og ellers i landet, er det virkelig ikke tid til spørsmål fra flokken og kaos innad i den. Jeg trenger at de holder sammen nå mer enn noen gang før! At det skal være noen som tviler på min make er faktisk forståelig, men at de setter spørsmålstegn ved mitt styre og egnethet bare på grunn av alt kaoset som har rammet oss den siste tiden... det svir. Beta har fortalt om flokkmedlemmer som mener at Kaira gjør meg blind, og at jeg ikke er ved mine fulle fem for tiden. De antyder til og med at Kaira er en spion og har forpurret sinnet mitt. De tror hun ikke er så uskyldig som hun påstår å være. Jeg kan ikke ha flokkmedlemmer som sår tvil i resten av flokken og motarbeider meg. Jeg må slå ned på dem, men jeg kan ikke være for streng mot dem heller, for de har rett til å være skeptiske til Kaira. Jeg er bekymret for Kaira og båndet oss imellom. Jeg kan ikke styre henne. Vi er ikke bundet enda, og det plager meg mer enn jeg egentlig vil innrømme. Det gjør meg som Alfa svak overfor andre flokker, det gjør meg svak overfor flokken min, og det setter hele flokken, Kaira og meg i fare. Alt hadde vært så mye bedre om vi hadde vært bundet til hverandre! Jeg kunne beskyttet henne helt, jeg hadde kunnet forstått meg på reaksjonene hennes, jeg ville ha kunnet skjermet henne og hjulpet henne. For jeg vet at hun sliter, og har det vondt og er konstant på flukt. Selv her, i flokkhuset, er hun på flukt. Hun er alltid klar til å rømme, hun tør ikke å slappe av, og det gjør vondt å se på. For jeg anså faktisk ikke flokken som en trussel mot henne. Hvordan skal jeg nå kunne få tillitten hennes fullt og helt? Jeg føler den bare rakner mer og mer sammen. Kaira, som seg selv, tar avstand fra meg, hun forsøker å beskytte seg selv, men den nye nyfødte ulven i henne, drar henne mot meg, og det skremmer henne. Og den skjøre tillitten mellom oss strekkes i det lengste. Det slites på oss begge to. Jeg ønsker meg bare hele Kaira. Jeg ønsker så høyt å føle henne, hele henne, ikke bare det hun vil vise meg. Det er mer ved Kaira enn en spesiell ulv, en spesiell bakgrunn, og de ville tendensene hennes. Hun skjuler så mange hemmeligheter. Hadde jeg bare kunnet lytte til tankene hennes! Ikke for å trå over intimgrensen, men for å vite hvordan jeg skal ta vare på henne. Men alt jeg hører er skurring og bulder som en slags foss, og noe som høres ut som stemmen hennes, bare at jeg kan ikke skjelne noen ord. Og slik vil det forbli til vi har bundet oss, og fullført disse ritualene slik at sjelene og ulvene våre har festet seg ved hverandre. Men Kaira må godta meg. Som seg selv, men hun vil ikke oppdage meg før hun fyller 18 år. Det er først da ulven i henne blir fremtredende. Hun vil, under skiftet, føle ulven, høre ulven og bli i ett med den. Kanskje hun da vil kjenne hva ulven har bestemt seg for i det korte øyeblikket hvor ulven tar over kontrollen. Når Kaira fyller 18, vil ulven og Kaira bli ett, men Kaira vil kunne styre og kontrollere ulven etter hvert. Ulven blir selvstendig i hodet hennes. Det er derfor ingen under 18 år kan finne sin make. Ulven er et eget individ. Med egne lyster, ønsker, og meninger. Det er så tydelig på Kaira at skiftet er nært forestående nå. Når hun blir sint, som hun stort sett er, men ordentlig sint, som på skolen, blir øynene røde. Det er en spesiell farge på øynene til en ulv. Jeg har en mistanke om at det egentlig er dragen i henne som er dominerende. Likevel kommer det ukontrollerte knurr ut av henne. Hun har god selvkontroll. Faktisk oppsiktsvekkende god selvbeherskelse når hun har en opprørsk og vill nyfødt ulv i seg. Men jeg tror det krever mye. Hun er sliten, jeg kan se det i øynene hennes. Derfor er forberedelsene til skiftet veldig viktig. Jeg og Beta har planlagt nøye hvordan ting skal foregå nede i kjelleren. Hun vil ikke være i stand til å holde tilbake ulven når hun skifter. Hun er for sliten.