Dragehjerte

Kapittel 40 - Starten på noe nytt

*Kaira*
Svarttind

Da jeg møter Johanne under frokost ser hun fraværende ut igjen. Hun virker overhodet ikke så munter som i går. Hun ser nærmest ulykkelig ut. Jeg får kontakt med henne flere ganger under måltidet, men det virker nesten umulig å få opp humøret hennes. Jeg skjønner ikke hva det er som skjer med henne. Det bekymrer meg.

«Hvorfor er du så urolig, Kaira?» Spør Daniel meg gjennom tankeoverføring.

«Det er Johanne. Noe er galt. Men ikke tenk på det. Jeg skal snakke med henne etterpå!» Svarer jeg. Daniel snur seg ikke engang mot oss. Han fikk vite det han trengte å vite.

Vi inntar måltidet i stillhet. Ulvene ved de andre bordene snakker høyt i munnen på hverandre. Det er bare vårt bord som er stille. Johanne legger på et nytt rundstykke på tallerkenen min. Jeg mistenker at det kan være Daniel som ba henne gjøre det, men det fraværende blikket hennes overbeviser meg om at det kun var hennes påfunn denne gangen. Og jeg lar meg igjen irritere, men biter tennene sammen og spiser det opp. De mener begge to at jeg sulter meg. Men jeg er bare ikke sulten. Jeg gjør ikke det fordi jeg har dårlig selvbilde eller noe sånt.

Det lange måltidet er en prøvelse. Jeg verker etter å snakke med Johanne.

- Alfa. Jeg føler meg litt dårlig, kan jeg få gå fra bordet? Spør Johanne og møter ikke blikket mitt, men ser rett på Daniel. Han snur seg og ser oppriktig bekymret på Johanne.

- Det kan du. Gå opp på rommet ditt og hvil deg, du ser grønn ut i ansiktet. Kaira kan komme opp til deg om en stund. Sier han med ren omsorg i stemmen. Johanne bøyer seg for Daniel da hun reiser seg og møter bare så vidt blikket mitt. Hun er igjen helt oppskjørtet i ansiktet, og jeg vil løpe etter henne. Men jeg vet jeg ikke kan gå fra bordet og gå fra Daniel nå. Det er viktig at vi sees på som et team. Jeg ser ned på bordet der Herman og Josefine sitter. Begge ser etter Johanne med undring skrevet i ansiktet. Ingen av dem vet noe heller.

- Det er de tradisjonelle lekene nå etterpå. Det er forventet at Alfaen og Lunaen stiller med hvert sitt lag i flokken. Dette er vennskapelige konkurranser. Det er over 10 år siden disse ble gjennomført sist. Vi er verten, Kaira. Vi skal se på og dømme upartisk. Alle flokkene deltar, inkludert Harbros Stolthet. Sier Daniel lavt til meg.

- Hvilke leker er det? Spør jeg og ser utover forsamlingen. Det er mange sterke ulver her.

- Bryting, hinderløype, nærkamp, orientering, blindkapp og styrketest. Svarer han. Jeg har ikke hørt om blindkapp før. Hva nå enn det er. Jeg trodde liksom blindkapp var et hjelpemiddel for en blind, som en stokk liksom. Det kan bli interessant.

- Kan jeg delta? Spør jeg og Daniel ser brått på meg. Engstelse står skrevet i ansiktet hans.

- Å kom an, jeg skal ikke bruke egenskapene mine. Jeg vil bare prøve noe av det. Jeg kan bruke det som trening. Og jeg kan spille dårligere enn jeg er. Svarer jeg og han ser usikkert på meg.

- Vi får se, greit? Jeg vil ikke bestemme noe her og nå. Svarer han og jeg puster oppgitt ut. Da reiser endelig Daniel seg. Det har vært en lang frokost. Jeg kan ikke komme fort nok ut av salen. De fleste ser litt groggy ut der de stabler seg på beina og går ut av salen. Ingen ser egentlig ut til å være helt i slaget i dag. Kanskje det ble for mye alkohol i natt? Jeg småtripper ved siden av Daniel.

- Ta det rolig nå. Jeg vet du vil komme deg til Johanne, men det går ikke fortere av den grunn. Ler Daniel og tar meg i armen. Sammen går vi rolig og verdig ut av salen, men jeg stresser slik at straks vi har forlatt rommet, begynner jeg å løpe gjennom gangene og opp trappene for å komme meg til rommet Johanne har med familien sin. Da jeg står utenfor døra, banker jeg på. Det går en lang stund uten at hun svarer, så jeg banker en gang til. Hvor kan hun være hvis hun ikke er her? Jeg åpner døren og titter inn. Dette ligner egentlig på en liten leilighet. Det er hvert fall to soverom. Det må være de øverste kretsene i flokken som har så flotte rom! Johanne er i hvert fall ikke her. Da jeg står i gangen begynner jeg og samle meg om å søke etter henne med bevisstheten.