Dragehjerte

Kapittel 27 - Duellen

*Kaira*

Jeg og Johanne står klare på arenaen for duellen. Jeg har på meg de lette treningsklærne mine. Jeg har fremdeles blåmerker godt synlig på kroppen, men jeg har vært smertefri i 2 dager nå. Johanne ser engstelig ut, men er også klar i sine treningsklær.

På den andre siden av arenaen står de fire jentene klare. Det irriterer meg at de tror dette er en lett match. Jeg vet de tre lakeiene til Camille er litt redde for meg etter at jeg manipulerte det store hullet. Men de har fått beskjed om at jeg ikke har lov til å benytte meg av egenskapene til en drage. Derfor er de ikke så redde lenger.

Da duellen blir erklært åpen, begynner lakeiene å løpe mot meg. Jeg sier til Johanne at jeg tar de to til høyre, hvis hun tar henne til venstre, gjennom tankeoverføring. Johanne nikker og vi begynner å løpe. Jeg bråstopper noen meter foran dem og overrasker dem. De faller i overraskelsen og jeg slår dem begge i strupen så de ikke kan puste, og skynder meg over til Johanne som er i god kamp med den siste. Jeg spenner ben på henne så hun faller og slår henne på bestemte plasser på kroppen. Hun blir paralysert og faller i bakken ute av stand til å røre seg.

Nå kommer Camille inn i kampen også. Hun begynner straks å angripe meg. Hun er forutsigbar, så jeg legger inn et godt slag i brystet på henne, og unngår alle hennes slag. Hun blir mer og mer irritert og begynner å slå i sinne. Hun mister fotfeste i farten og jeg gir henne et slag i nesen så jeg slår opp det gamle bruddet. Hun skriker til og gir meg en spark i låret. Det verker og jeg vet jeg kanskje fikk en brist, men jeg fanger foten hennes og begynner å slå henne over kneet. Hun skriker og forsøker å få løs foten. Jeg holder på å miste grepet om den og hiver meg i bakken og ruller opp så jeg fanger henne i et grep. Jeg slår henne i ansiktet og slår henne bevisstløs. Men jeg gir meg ikke med det. Jeg slår henne bestemt i kroppen flere steder så jeg har paralysert henne også.

Johanne har kjempet med de to andre alene og jeg ser de overmanner henne. Jeg løper bort til dem og slår den ene i nakken så hun stuper fremover. Johanne klarer å samle seg så jeg gir bare hennes gjenværende motstander et slag i siden så hun skriker i smerte. Jeg skynder meg bort til den siste og begynner kampen med henne. Vi danser nesten synes jeg. Jeg unngår alle hennes slag med letthet og spenner ben på henne så hun faller. Jeg sparker henne i nakken så hun besvimer. Johanne har da klart å slå den siste av jentene så hun ligger og vrir seg i smerter.

Flokken, som til nå har holdt munn og fulgt med, stirrer på oss som om vi har utført noe magisk. Jeg hever hodet og ber Johanne gjøre det samme. Daniel klapper i hendene og flokken følger hans eksempel.

- De vil være paralysert i 2 t eller så. Sier jeg til flokklegen som skynder seg bort til dem.

- Duellen er over og Camille, Sara, Sofie og Klara tapte duellen. De vil få tre alternativ: Å sitte i fangehullet så lenge min Luna bestemmer, straffes med døden eller å forlate min flokk og mitt territorium for alltid. Hva de velger vil jeg underrette dere om når de er i stand til å snakke. Sier Daniel bestemt og tar rundt meg. Men jeg trekker meg unna. Jeg fanger armen til Johanne og sammen skynder vi oss bort. Jeg orker ikke nærkontakt med Daniel akkurat nå. Daniel valgte å gi dem et tredje alternativ, fangehullet. Men det føles ikke som om han tenkte på meg da. Han tenkte på å vise dem nåde. Jeg sloss for å få respekt av flokken hans. Hvordan kan de respektere at jeg kaster 4 av flokkens medlemmer i fangehullet på ubestemt tid? Å Sloss uten å bruke egenskapene mine var litt vanskelig. Jeg så for meg alt jeg kunne gjøre med dem, men klarte å la være. Johanne er heldigvis ikke hardt skadd. Det kan jeg se. Hun får nok masse blåmerker, slik som meg.

- Nå fikk du vist dem, Johanne, at du ikke er tapt bak en stein. Sier jeg da vi sitter for oss selv på steinen vår. Johanne knuger hendene i fanget.