Dragehjerte

Kapittel 2 - Harbros Stolthet

*Kaira*

Jeg har vært her i Harbro i to uker. Jeg har bare sett innsiden av sykestuen til nå. De lar meg ikke bevege meg på utsiden av den. Jeg får god pleie, og såret på skulderen har grodd nesten helt. Den har skorpe nå. Som vil etterlate seg et arr, det vet jeg. Sykepleierne er snille. Men de lukter alle veldig ille. Det er noe jeg har vent meg til. Jeg kan skille luktene litt fra hverandre. Daniel og Oscar kommer på besøk hver dag. Vi har ikke snakket om det som skjedde. At Daniel bet meg og gav meg dette såret. Det er på grunn av ham at jeg er her. Han angrep meg. Som beistet i ham. Han mener jeg nå er som ham. Han sier jeg luker som ham. Jeg kan ikke kjenne lukten min sånn sett. Jeg har sittet mange timer i vinduene og tenkt og tenkt. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg er her. Jeg synes jeg kunne forlate stedet snart. Det er ingen fare for at jeg skal besvime lenger. Jeg sier minst mulig. Jeg synes nesten det virker som om jeg er fanget her. Jeg er ikke trygg på dem. Jeg er ikke trygg på at jeg er i sikkerhet her, selv om de bedyrer at ingen her vil skade meg. Kanskje er jeg tryggere her inne enn der ute? Ingen der kan få ferten av meg, tror jeg. Minnene om flukten fra trusselen der ute kommer oftere og oftere nå. Jeg forstår ikke hva som skjedde.

Jeg var på skolen. Det var tredje time på skolen. Jeg hadde matte. Jeg er ikke så veldig glad i skole, og fulgte ikke så veldig godt med. Jeg hadde nok med å svare på lappen jeg fikk av sidemann, en venninne. Jeg vet jeg brøt reglene. Jeg har aldri fått lov til å snakke med noen, og langt mindre få meg venner. Men jeg ble så ensom, og jenta var så hyggelig. Jeg likte henne. Jeg hadde bare gått på skolen i 2 mnd, men allerede var jeg blitt god venninne med henne. Jeg skjulte vennskapet med henne. På grunn av henne følte jeg meg mye tryggere enn om jeg ikke hadde hatt noen. Fortalte ingenting om henne til noen. Læreren snakket til meg, men jeg fulgte ikke med. Jeg skvatt av at han ropte navnet mitt, rett foran meg. Han stirret meg inn i øynene, og jeg følte han kunne se rett gjennom meg. Jeg måtte reise meg og løse regnestykket på tavlen. Jeg forstod ikke en døyt av det, og ble stående der og glo. De andre elevene lo av meg. Hvisket og tisket bak ryggen på meg der jeg stod. Det irriterte meg grusomt, og jeg kjente hvordan raseriet steg i meg. Krittet jeg hadde i hånden smuldret opp i hånden på meg. Det var da døren ble slått i veggen med et brak. Jeg husker hvor forskrekket jeg var av å se henne stå i døren. Hun var stiv i ansiktet, med store oppsperrede øyne og så andpusten at hun hikstet der hun stod. Hun skrek navnet mitt. Læreren lurte på hva som foregikk. Hun sa hun var moren min, og at jeg måtte komme med en gang. Jeg husker hvordan hårene reiste seg på armene mine. Ubehaget som prikket i nakken.

- Kaira! Vi må dra nå! Ropte hun og veivet med armene.

- Hva er det som foregår? Spurte jeg og stirret på henne. Fikk ikke føttene til å bevege seg. Litt irritert, var jeg også, over at hun skjemte meg ut foran den ene vennen jeg noen gang har hatt. Men frykten krøp opp langs beina mine, og satte seg fast. Slo klo om hjertet mitt da jeg så alvoret og den kalde angsten i blikket hennes. Jeg var på vei til å hente sekken, men hun skrek at jeg skulle la den være, og jeg småløp mellom alle pultene for å komme meg ut av rommet. Plutselig virket klasserommet lite og kvelende, som om veggene kom til å knuse meg. Vi løp mot bilen.

- Hva skjer?! Spurte jeg henne. Hun kastet bare et blikk på meg. Jeg forsto det der og da. De hadde funnet oss igjen. De visste hvor vi var. De kom for å ta oss.

- Hvordan fant de oss?! Spurte jeg da vi satt i bilen og hun trampet på gassen så røyken stod etter oss.

- Jeg vet ikke! Vi skal møte de andre i parken. Vi må komme oss langt vekk herfra! Svarte hun og jeg kan ennå huske hvordan svettedråpene rant ned langs tinningen hennes. Vi var på flukt igjen. Parken dukket opp og vi løp. Men vi nådde aldri frem til de andre. Hun stanset meg og strammet grepet om overarmene mine så hardt at det gjorde vondt. Stirret meg inn i øynene, med en panikk så stor at det skremte meg mest av alt. Men det var også noe der inne som var så bestemt at ubehaget krøp langs ryggraden på meg.