Dragehjerte

Kapittel 28 - Reisen begynner

Vi møter flokken som er på vei mot flokkhuset vårt noen kilometer fra huset. Oppkjørselen er lang og med skog på begge sider av veien. Her er det gode muligheter for å legge seg i skjul holde følget under oppsikt selv om noen av oss møter dem godt synlig. Jeg har flere jegere gjemt i skogen, noen holder seg skjult like i skogbrynet og flere har skiftet til ulv og følger meg og Beta Oscar og Henrik på veien. 

Følget består i åtte ulver, fire menn og en kvinne. De kvinnelige ulvene er mindre enn mannlige, og bare en ser ut til å være kvinne av ulvene. De sakner farten da de ser oss. Jeg beholder roen selv om alt i meg skriker at jeg skal angripe dem med en gang. Man trenger en reel grunn til å ferdes over en annens territorium, og man søker om lov til å reise over territoriet. Flokken foran oss er godt kledd, og hvert fall ikke ulver uten en flokk.

Jeg stålsetter meg for konfrontasjonen. Jeg kjenner at alle forsvarsverkene reiser seg og danner en mur. Jeg bare vet dette er et angrep, om enn bare en konfrontasjon så lenge, men jeg er sikker på at dette har noe med Kaira å gjøre. Det er ikke lenger en tilfeldighet alt som har skjedd det siste året! Alt skyldes Kaira. Hennes tilstedeværelse her hos oss, skaper uro, ikke bare innad i flokken, men også landet rundt. Flokker blir urolige for at flokken min blir mektigere. De blir urolige, og ikke bare fordi vi blir mektigere, men de blir engstelige fordi vi i det hele hatt har en drage boende hos oss! Drager er farlige. Myndighetene er ikke langt unna når en drage er i nærheten.

Opprørerne liker i hvert fall ikke at vi blir mektigere. Sterkere! 

De siste angrepene er jeg sikker på er igangsatt av opprørere. Jeg valgte egentlig side lenge før Kaira kom inn i livet mitt. Mørkesletta og de andre flokkene som velger å gå imot kongefamilien, har sett seg ut min flokk som den ledende flokken på siden som støtter kongefamilien. Det ble vel bekreftet da hele den overnaturlige siden av landet fikk vite at jeg har en make som er drage! Mørkesletta er i spissen av opprørerne. Men de opererer i det stille. Det har gått for lang tid siden det siste angrepet nå at det bare må skje noe snart. Noe stort. Hva som helst. Det er nervepirrende å vente slik på tå hev!

Det er stille før stormen...  

Ulvene knurrer mot oss da de bare er noen få meter fra oss. Jeg sender dem advarende blikk. Uten virkning. Jeg blir stående og vente til lederen deres finner det for godt til å komme frem. Mine ulver knurrer også. Det blir mer høylytt gauling. De som kommer i menneskeform kommer nærmere.

            - Alfa Daniel Burgham. Hilser mannen som nå står foran meg. Dette er ingen alfa. Dette er kanskje en beta. Og ingen hvilken som helst beta. Dette er Beta Jørgen, av Borghus-flokken. Uviljen vokser i meg. Jeg hilser ham tilbake, noe avmålt, for jeg klarer ikke å legge bak meg at denne flokken ikke søkte om å få reise på mitt territorium. Jeg klarer heller ikke å tilgi at de forsøkte å ta over som alfa den gangen faren min døde. Hvilke folk er det som forsøker å ta over en annen manns flokk?! 

Det verste er vel at denne flokken er i familie med meg av blod.

            - Hva vil dere? Spør jeg og lar blikket sveipe over dem. Betaen kremter.

            - Jeg beklager, men vi har ikke hatt tid til å søke om tillatelse. Vi kommer i fred. Sier han og jeg stirrer på ham. Tror ikke et sekund på det han sier.

            - Hvorfor kommer dere som ulver hvis dere kommer i fred? Spør jeg, og legger ikke skjul på at jeg ikke tror dem.

            - Det har vært uenigheter mellom flokkene i lang tid. Urolighetene ellers i landet har gjort folk mistroiske. Vi er redde, alle sammen. Hvem som helst kan være medlem av opprørsgruppen! Vi tar bare forholdsregler, Alfa Burgham. Sier betaen, men noe sier meg at han har øvd på den replikken. Mistenksomheten vokser i meg.