Dragehjerte

Kapittel 35 - Min Drage og jeg

*Kaira*

Svarttind

På kontoret står Daniel ved det ene vinduet med hendene på ryggen. Beta Oscar sitter i den ene sofaen og stirrer på meg. Jeg føler meg ikke velkommen. Jeg føler det er en slags vegg mellom oss nå. Mellom oss alle tre. Jeg blir usikker av det, men det beste er å få det overstått.

- Jeg skal ikke forstyrre lenge. Det er bare noe jeg må få svar på. Sier jeg og kjenner at halsen tetner og uroen i brystet kommer tilbake. Jeg kan høre den dempede trampingen til ulvene noen mil unna. Jeg føle vibreringen fra dem. Alle rasene har forskjellig vibrering, og det er denne jeg kan føle pulsere fra alle retninger. Den forsterker uroen jeg har inni meg. Den gjør meg nesten skvetten.

Daniel snur seg og ser avventende på meg. Blikket har en blanding av sårhet og avmålthet. Det forvirrer meg. Får meg til å føle at jeg bare gjør allting galt. Det får en uvelkommen følelse til å snike seg innpå meg. Som om jeg er i veien, og de ikke vet hva de skal gjøre med meg. Det gjør min indre drage urolig og krever å komme frem. Han vil beskytte meg, og jeg tar et tvingende skritt frem, slik at jeg fjerner avstanden til skrivebordet.

Jeg kan føle hvordan dragen gjør seg større inni meg. Og den usikre følelsen demper seg gradvis, og blir erstattet av noe ubestemmelig. En blanding av trygghet og hovmodighet. Men å ha dragen så fremtredende gjør så uroen jeg har inni meg blir sterkere. Den ensomme, triste og pulserende smerten, dunker hardere.

- Hva skjer i dagene fremover? Hvorfor kommer den øverste ledelsen av 8 forskjellige flokker hit? Spør jeg og hører hvor kommanderende stemmen min er. Som om jeg befaler dem til å svare. Beta Oscar glor overrasket på meg.

- Hva er det, Kaira? Hvem er du? Spør han og reiser seg. Han ser ikke truende ut, han virker ikke truende på meg, men jeg går i selvforsvar med en gang, og skvetter unna. Synet mitt blinker rødt. Smerten i brystet øker og jeg tar meg til brystet. Den øker såpass i styrke at jeg må svelge unna gråten. Jeg har ikke vært så urolig siden rett før jeg skiftet til drage. Jeg følte ikke en gang dette da jeg først våknet hos denne flokken.

Jeg svelger og svelger og til slutt må jeg konsentrere meg og tvinge den overveldende smerten unna. Stenge av for følelsene, slik jeg har vært vant til å gjøre det. Før jeg ble bitt. Før Daniel og flokken hans. Den gangen jeg levde på flukt, og aldri bodde lenge på ett sted. Den gangen da jeg bare lot meg selv føle sinne. Panikk snek seg inn i meg fra tid til annen. Jeg levde ikke før. Beta Oscar og Daniel veksler blikk og holder avstand. De blir plutselig så stive og stille. Noe jeg slettes ikke liker. Jeg føler hvordan dragen blir mistenksom. Han ønsker å ha kontrollen. Trenger seg på.

- Kan dere svare meg? Spør jeg så forsiktig jeg kan. Daniel kremter og jeg fester blikket på ham. Dragen freser på innsiden av meg.

- Jeg har innkalt til møte nå fordi det er på tide at vi ulver prøver å ha en samlet front i denne krigen. For det er ingen hemmelighet at det er en krig i landet nå. Opprørerne blir stadig flere og flere, og flokker som oss blir angrepet til stadighet. Vi skal diskutere hvordan vi skal gjøre ting fremover. Det er naturlig at vi den største flokken i landet, leder et slikt møte mellom de andre alfaene. Deres Lunaer kommer også. Og noen jegere fra hver flokk. Det er ikke noe mer skummelt enn det. Svarer han og jeg merker at han er ærlig.

- Jeg antar at du skal presentere meg også? Spør jeg og kjenner hvordan dragen igjen inntar forsvarsposisjon. Det merker nok Daniel og Oscar også, for begge forsøker å nærme seg forsiktig.

- Ja. Det er en naturlig måte å gjøre det på, Kaira. Men sikkerheten din vil være første prioritet! Jeg skal sette Johanne på deg, Oscar, og Felicia. Du skal aldri gå alene, Kaira. Det er heller ingen hemmelighet at 3 av disse flokkene er fiender av oss. Borghusflokken, Nidsjøflokken og Mørkesletta! Jeg vet hvor Mørkesletta står i denne krigen, og de er ikke på vår side. Vi bruker ordtaket «Keep your friends close, but your enemies closer".