Dragehjerte

Kapittel 26 - I påvente av straff

*Kaira*

Jeg våkner i sengen min. Jeg føler meg mørbanket, men det er ikke verre enn at det går over om noen timer, regner jeg med. Verre er det med følelsen jeg har inni meg. Den er verre enn noen gang. Jeg angrer, jeg har dårlig samvittighet, jeg føler meg rett og slett elendig. Jeg snur meg over på siden og gisper til da en stikkende smerte skjærer til i magen. Jeg kniper øynene igjen, men klarer ikke å forhindre tårene i å renne.

         - Hvorfor gråter du? Jeg kjenner stemmen igjen med det samme. Det er Daniel.

        - Gjør det så vondt? Spør han og jeg kan høre tvilen i stemmen hans. Jeg svarer ikke. Vil være i fred med plagene mine. Jeg legger meg bedre til rette og klemmer hardt om puten for ikke å skrike ut i smerte. Men jeg klarer ikke å forhindre hulkene i å tvinge seg frem.

         - Hva skal jeg gjøre med deg, Kaira? Spør Daniel og nå er det han som er tykk i stemmen av smerte. Det skjærer i meg å høre smerten hans.

       - La meg være i fred. Får jeg til slutt tvunget frem. Daniel svarer ikke på en stund. Han bare er der. Jeg kan høre ham puste, jeg kan høre hjertet hans slå. Jeg kan føle nærværet. Jeg tror hjertet skal briste da jeg hører ham gå. Men skrittene hans fjerner seg ikke, og jeg kan ikke høre det gå i døren. Jeg skal til å sette meg opp og se etter ham da sengen synker ned på den andre siden. Jeg skvetter til da han legger seg helt inntil meg og legger armen over meg og fanger den ene hånden min.

         - Jeg lar deg aldri være i fred, Kaira. Du er min. Jeg er din. Vi hører sammen, hører du det? Spør han innstendig inn i øret mitt. Da kommer gråten. Jeg klarer ikke å stanse den. Jeg gir meg over og gråter til jeg rister som i kramper. Daniel holder rundt meg helt til jeg roer meg, og selv da holder han meg fast. Da pulsen min og pusten min har roet seg, blir jeg liggende og lytte til stillheten og Daniels rolige pust bak meg. Tryggheten han får meg til å kjenne nå, roer meg såpass mye at jeg sovner.

Jeg våkner med ett rykk.

         - Bare ligg rolig, Kaira. Jeg er her. Sier Daniel og jeg slapper av igjen.

         - Du har sovet i 6 timer. Hvordan er det med deg? Spør han og jeg kremter.

         - Er du tørst? Spør han og skal til å reise seg, men jeg griper tak i hånden hans og drar den rundt til meg igjen. Jeg vil ikke at han skal gå. Jeg kan høre ham smile, og jeg blir flau. Det går en stund før jeg får kontroll over meg selv igjen.

          - Ikke gå. Ligg her hos meg. Mumler jeg og lukker øynene igjen.

          - Jeg skal ikke gå, men vi må snakke om det som skjedde. Svarer han og angsten legger seg som en klo rundt hjertet mitt. Han legger seg tett inntil meg igjen. Varmen fra ham har en beroligende virkning på meg, og angsten som for et øyeblikk siden kjente, forsvinner. Jeg sukker lettet og klemmer om hånden hans.

         - Hvordan føler du deg? Spør han og ser over på meg.

         - Akkurat nå føler jeg meg trygg. La meg få føle det en liten stund til. Ber jeg og han nikker og tar et fastere tak rundt meg. Men så skjer det noe. Varmen blir intens. Jeg blir klam i hendene. Daniel stryker tommelen sin over håndbaken min med rolige, sirkulerende bevegelser. Jeg slipper ikke taket i hånden hans, men snur meg mot ham. Det mørke håret ligger mot puten, i vill uorden. Øynene hans stirrer på meg, store, grønne og intense. Trangen til å røre ved ham blir for stor. Jeg stryker en hårlokk vekk fra det vakre ansiktet hans og stryker den bak øret.

Daniel fjerner avstanden mellom oss og kysser meg forsiktig på munnen. Jeg blir ikke overrasket, jeg blir ikke støtt, ikke forvirret, ikke redd. Jeg bare godtar det. Jeg makter ikke å motstå trangen til å besvare kysset. Kyssene blir mer krevende, våtere og villere. Omgivelsene forsvinner. Det er bare meg og Daniel. Behovet for å være nær ham, kjenne ham bli sterkere og sterkere. Jeg krever mer og mer, og Daniel besvarer. Hendene hans er over alt. Berører kroppsdeler som før har vært uutforsket. Huden min brenner etter berøringen. Det føles som om jeg blir dratt inn i et dragsug av begjær. Og i det jeg tror vi skal dra den enda lenger, trekker Daniel seg unna. Han ser vill ut. Begjæret lyser av ham, lysten hans brenner mot meg, men han trekker seg unna og dekker meg til med dynen. Jeg føler meg avvist og avslørt. Lysten brenner i meg, men avvisingen slukker tørsten. Daniel ser på meg med smerte i blikket.