Dragehjerte

Kapittel 33 - Ensomhet

Tilbake i på borgen, år 2998.
*Daniel*

Oscar har fått mye å gjøre nå som jeg forsøker å samle meg om Kaira. Hun har ligget til sengs i en hel dag nå, med både Felicia og Johanne liggende ved siden av. De har ikke kunnet gå fra henne da Kaira fremdeles knuger om hendene deres. Johanne og Kaira har dannet et bånd nå gjennom vennskap, men også nå som Kaira ser ut til å være fanget et annet sted, mellom virkelighet og sin egen lidelse, kan Johanne merke noe. Johanne kan oppfatte deler av det hun opplever, uten å kunne forklare hvordan. Kurt, flokklegen har vært stasjonert inne på soverommet hele tiden. 

Jeg har travet gjennom gangene her og forsøkt å skjule hvordan tingene er for resten av flokken. Bare de som står meg nærmest vet dette, og det er de med høyest rang. Det er ikke mulig å skjule det for dem, de som går rundt meg hele tiden. Jeg har ikke klart å konsentrere meg om noe i det hele tatt. Oscar har måttet ta seg av alt. Selv om han er like bekymret for Kaira som meg, er han også bekymret for Felicia som ligger sammen med henne. Men hun hviler jo stort sett bare, og legen er sammen med dem. Jeg tror det er derfor han får konsentrert seg om alt det administrative. 

Jeg har forsøkt å nå Kaira, men det nytter ikke. Alt jeg hører er skurring, og følelsen av håpløshet, sorg og fortvilelse. Legen har koblet henne til monitorene igjen, og hjerneaktiviteten er høy. Av sikkerhetsmessige årsaker er også Felicia og Johanne koblet til dem. De er jo bevisste, men Johanne opplever å føle seg tappet for krefter og er mye sliten. Derfor er mistanken høy rundt det at Kaira tapper krefter av henne. Hvordan det er mulig, er vi ikke sikre på. Jeg går bare rundt her uten mål og mening. Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Slik håpløshet har ikke følt siden jeg vandret rundt her i tiden før begravelsen til pappa og Emmanuel. Også da var Oscar fin å ha. Jeg hadde ikke klart meg uten ham!

*Kaira*

Jeg åpner øynene og tar inn rommet rundt meg. Veggene er av stein og mur, og dekket av gardiner i tunge farger. Fargene er slørete og jeg ser ikke klart. Hendene mine er stive og vonde. Men følelsen jeg sitter med inni meg er verre enn noen gang. Den er hul. Verkende. Vond og skjærende. Jeg setter meg forsiktig opp. Hele kroppen føles stiv og støl. Hodepinen ruller nedover meg. Jeg synker ned mot hodeputen igjen og lukker øynene. Kanskje jeg kan sove av meg denne hodepinen?

Da jeg åpner øynene igjen er rommet lyst. Jeg kan se skarpt igjen. Jeg ser rundt meg og ser Felicia sitte i stolen ved sengen. Jeg snur meg til den andre siden og kan se Johanne der. Hun ligger i sengen sammen med meg og holder meg i hånden. Brått faller brikkene på plass. Jeg var syk. Jeg følte meg syk og elendig. Jeg sovnet, og ble grepet av en hjerteskjærende angst. Jeg grep tak i dem begge av ren desperasjon. Siden ble jeg fange inni meg selv.

          - Kaira? Spør Felicia lavt og jeg snur meg mot henne. Johanne våkner ved siden av meg. Hjertet mitt begynner å galoppere med det samme. Jeg tar meg til brystet og forsøker å puste normalt. Jeg lukker øynene og vrir meg i sengen. Smerten er uutholdelig.

          - Kurt! Brøler Felicia. Johanne begynner å gråte ved siden av meg. Jeg stønner og forsøker å trekke pusten, men jeg får ikke puste skikkelig. Det blir hektisk aktivitet rundt meg. Panikken rir meg. Inn i synsfeltet mitt kommer Daniel. Han griper meg rundt ansiktet og roper navnet mitt. Jeg begynner å skrike av smerte. Jeg klarer ikke å forhindre det. Smerten som herjer i meg gjør meg nesten blind. Folk rundt meg skriker. Da jeg ikke har luft igjen å skrike med, synker jeg sammen. Den skjærende smerten i brystet banker fremdeles.

         - Ta den bort.. hvisker jeg. Tårene blinder meg.

         - Hva, Kaira, ta bort hva?! Spør Daniel desperat. Men jeg klarer ikke å forklare det, for nå gråter jeg så hardt at jeg ikke kan prate lenger.