Dragehjerte

Kapittel 24 - Makenes bånd

*Kaira*

Det er en gru å gå inn døren nå. Jeg føler jeg har gjort noe ulovlig, som jeg blir straffet for. Som om jeg skulle ha drept noen eller noe. Jeg har gjort det før, men aldri blitt stilt til ansvar for det. Dette blir noe annet.

Jeg hater følelsen jeg nå sitter med. Det var både en trang til å forlate huset, og trass som gjorde at jeg ikke adlød, Daniel. Hvorfor skal han bestemme over meg? Jeg finner meg ikke i det. Samtidig er det noe i meg som sier meg at jeg skal adlyde han, spesielt når han er bestemt. Men jeg liker det ikke. Liker det såpass lite at jeg ikke vil godta det. Men jeg føler meg ikke trassig nå. Jeg føler meg bare dårlig!

Jeg kler av meg og går inn. Det er stille. Litt for stille. Jeg blir nervøs. Og den fæle følelsen biter seg hardere tak i meg. Jeg får vondt i magen, og det stikker i brystet på meg. Jeg blir svimmel av det og må hvile meg mot gelenderet en stund. Har Daniel det også sånn? Eller er det bare meg? Har jeg knytta meg så sterkt til Daniel at jeg blir dårlig av det? Er det dette Axel snakket om?

I så fall er det hvert fall ikke greit! Den tanken gjør at jeg biter tennene sammen og skyver den fæle følelsen unna. Jeg retter ryggen og går opp trappen.  Jeg går inn på kontoret til Daniel uten å banke på. Han sitter som jeg trodde, bak skrivebordet. Noe av den fæle følelsen sniker seg frem i meg. Han retter seg opp og ser på meg da jeg lukker døren. Jeg går bort til stolen ved vinduet og setter meg på den. Han følger meg med blikket, men sier ingenting. Det at han ikke sier noe gjør så jeg får vondt i magen igjen. Ubevisst tar jeg meg til magen. Daniel ser det og spretter opp av stolen og løper bort til meg.

- Har du vondt? Spør han bekymret og legger hendene på lårene mine og stirrer meg bekymret inn i øynene. Den rørende omsorgen hans gjør så noe brister i stykker inni meg og tårene begynner å renne.

- Unnskyld! Unnskyld, jeg har oppført meg som en dust! Sier jeg og tørker øynene mine. Døren braser opp og Beta Oscar og flokklegen kommer løpende inn. Daniel glor et øyeblikk på meg før han begynner å le.

- Det går bra, Kaira. Jeg beklager hvis jeg var for streng og urimelig mot deg, men jeg ble redd for deg. Du betyr alt for meg, og jeg holdt på å miste deg for ikke så altfor lenge siden. Sier han og tar ansiktet mitt mellom hendene og kysser meg. Jeg kan føle hvordan jeg driver av sted i det han begynner å kysse meg. Alt rundt meg forsvinner og jeg ser bare Daniel. Alt annet blir borte. Alle bekymringer, alle tanker, all formening om tid og sted. Alt som står i hodet på meg er hvor mye jeg trenger og ønsker at han skal holde rundt meg, og fortsette å kysse meg. Men han trekker seg unna. Blikket hans brenner og lyser av lyst og kjærlighet. Jeg stirrer på han.

Når ble han så vakker?

En varme spres i brystet på meg når jeg ser på ham og jeg får lyst til å fnise som en annen tulling. Jeg trekker pusten og en nydelig, berusende, altoppslukende lukt når meg. Med ett slår det meg at det er Daniel som lukter sånn. Jeg blir helt forhekset. Daniel kremter og reiser seg. Jeg føler meg skuffet. Var det alt jeg skulle få?

Jeg ser bort mot døren, men legen og Beta Oscar er ikke her.

-  Skal vi sette oss litt, Kaira? Spør Daniel og viser til sofaen ved siden av seg. Jeg reiser meg og setter meg. Daniel setter seg rett ved siden av meg, og legger armen rundt meg. Det føles komfortabelt og riktig. Jeg setter meg bedre til rette i armkroken hans og trekker beina opp under meg. Daniel logger på smart-tven sin og finner frem noen filmforslag til meg. Jeg velger en actionfylt komedie. Men jeg klarer ikke å følge med på den, for Daniel leker med håret mitt. Da jeg til slutt gir opp med å late som om jeg følger med på filmen, og ser på ham, kysser han meg. Kysset er dypt og inderlig og igjen driver jeg vekk og våkner ikke før jeg står halvnaken foran ham. Daniel gisper etter luft der han står og jeg kan høre hjertebanken hans som drønn i hodet. Genseren og t-skjorten min har forsvunnet. Han står i bar overkropp. Jeg glor. Aldri har jeg sett en finere kropp enn hans. Jeg trekker blikket forlegent til meg og ser etter genseren min. Den holder Daniel i hånden sin. Jeg blir flau da jeg må be om den. Daniel gir meg den med et lekent smil.