Dragehjerte

Kapittel 3 - Hemmeligheter

*Kaira*

Livet mitt hos flokken er merkelig. Helt fra dag to i huset har jeg måttet trene. Bli sprekere, mer utholdende, sterkere i kroppen. Jeg forstår det, men synes det er trått. Jeg har ikke mye fritid. Vi trener aldri mer enn 1000 m fra huset heller. Jeg ble ført ned i kjelleren og lenket fast til kjettinger under den første fullmånen etter jeg ble bitt. De skulle forhindre meg i å bryte meg løs og jakte og drepe. Kjettingene skulle brenne meg. De mente jeg ville skifte for første gang under fullmånen, men likevel satt jeg hele natten der nede uten å skifte. Beta og Alfa satt der hele natten og utover neste dag og ventet de også. Mens de ventet fikk jeg sår over hele kroppen av lenkene. Ikke fordi de brant, men fordi de gnagde. Ingenting skjedde. Det bekymrer hele flokken, men aller mest Alfa og Beta. Det var en mektig opplevelse bare å bli lenket fast. Jeg tror ikke kjettingene fungerte som de skulle på meg. Og jeg tror det er fordi jeg er den jeg er. Ingenting kan brenne meg. Jeg forstår det ikke helt selv, hvorfor jeg ikke skifter. Men jeg har en teori. Min naturlige form av fødsel er drage. Jeg tror beist eller ulv må vike for dragen. Jeg tror dragen er for dominerende. Det nærmer seg andre fullmåne og Alfa og Beta forbereder kjelleren på nytt. Når fullmånen kommer må jeg ned dit igjen. Jeg har ikke blitt kjent med så mange i flokken. De tar avstand fra meg, og jeg synes nesten det er like greit. Jeg er fanget her. Jeg er ikke akkurat så hyggelig mot folk heller. Jeg trener ikke lenger bare alene, jeg trener sammen med de andre i flokken, og Ulrik har lederrollen. I nærkamp legger jeg enkelt ned den mest erfarne krigeren, Henrik, uten problemer. Jeg benytter ikke en gang manipuleringen min. Jeg bruker bare omgivelsene mine, noe Ulrik er svært imponert over.

- Bra, Kaira! Du er et naturtalent! Har du drevet med nærkamp før? Spør Ulrik. Alfa og Beta er også her og oppdaterer seg på hvordan det går med meg. Jeg ser skeptisk på Alfa og Beta før jeg ser på Ulrik igjen. Jeg liker Ulrik. Han virker som en ordentlig grei mann. Han innbyr liksom til tillit. Av alle her så langt, er det Ulrik jeg liker best.

- En god del. Svarer jeg forsiktig. Henrik ser ikke særlig blid ut der han står og børster av gress og møkk fra klærne. Jeg tar automatisk litt avstand fra ham. Han liker jeg absolutt ikke.

- Hva mener du med en god del? Har du gått på diverse kurs? Drevet med det som en hobby? Spør Ulrik videre. Jeg ser han veksler blikk med Alfa og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Jeg synes jeg deler for mye av meg selv. Jeg kan ikke fortelle for mye! Jeg vet ikke om jeg kan stole på disse ulvene! Ingen må få vite hvem jeg egentlig er! Jeg kan ikke stole på andre enn meg selv! Jeg må finne på noe.

- Jeg eh... Vel altså... Stammer jeg og leter etter de riktige ordene. Ulrik nikker oppmuntrende. Men jeg ser ukomfortabel på alle som står og lytter, eller som later som de ikke lytter. Hver eneste ulv her lytter enten åpenlyst eller skjult.

- Det er ikke farlig. Jeg er bare nysgjerrig. Hvis jeg vet hva du kan fra før, er det lettere for meg å trene deg riktig. Sier Ulrik videre. Han har et poeng, men likevel gjør det vondt å utlevere dette. Det forteller så mye om meg. Jeg må ta vekk nesten alt fra historien.

- Jeg har ikke vokst opp som andre barn har. Jeg... ble satt bort som 3-åring. Sier jeg og stryker hendene gjennom håret. Jeg tar en pause og ser tilbake. Hvor mye skal jeg fortelle? Disse beistene må ikke få vite grunnen til det. Eller hvorfor jeg har trent som jeg har. Jeg må ta vekk hovedpunktene, og flette sammen det jeg kan.

- Og... du ble nødt til å lære deg selvforsvar? Behandlet de deg ikke bra? Spør Ulrik. På nytt merker jeg hvordan folk spenner seg og lytter. Spesielt Alfa. «Få henne til å fortelle! Dette er viktig!» Sier han i hodet til Ulrik. Jeg lar dem forstå at jeg ser de veksler blikk. Ulrik blunker hektisk og kremter, ukomfortabel med ett.