Dragehjerte

Kapittel 38 - Hvem er du?

Dagen etter går jeg ut i borggården sammen med Johanne iført treningsklærne mine. Selv om det er en spesiell anledning på borgen, lar jeg ikke være å trene. Jeg virkelig trenger det nå! Jeg må slippe ut litt energi, ellers blir jeg sprø! Jeg fikk lov av Daniel på en betingelse, og det var at jeg ikke brukte egenskapene som er spesiell for meg. Altså at jeg bare brukte ulven sine egenskaper. Øynene mine har fremdeles ikke gått tilbake til min naturlige øyenfarge, men det betyr bare at dragen min er på tå hev, ennå. Det tror jeg bare er bra.

Jeg og Johanne begynner på en hinderløype. Vi trener rett under vinduet til kontoret, så Daniel kan følge med på oss. Etter noen runder med oppvarming begynner vi med nærkamp. Jeg har aldri trent med Johanne på denne måten. Det føles rart å kjempe mot henne i nærkamp. Det føles nesten galt å angripe henne fra forskjellige vinkler. Få henne til å miste fotfeste og dermed kunne legge henne i bakken slik at jeg vinner første runde. Hun kommer seg fort på beina igjen og angriper meg. Men jeg kan forutse hvor hun kommer til å angripe, eller hvordan, uten å bruke mine spesielle egenskaper. Johanne er dessverre lett å lese.

Jeg legger henne i bakken tre ganger til. Nå er vi begge så inn i treningen at vi ikke lenger smiler når vi hjelper hverandre opp fra bakken. Johanne klarte å overraske meg en gang så jeg snublet over en tue og falt. Da la hun meg i bakken ved å sette seg på meg og legge klørne mot halsen min. Irriterende nok, så tapte jeg.

             - Så her trener Lunaen og hennes fremste jeger? Spør en stemme bak oss. Jeg kommer meg på beina i en fei, og drar Johanne opp sammen med meg. Johanne børster febrilsk vekk møkk fra treningsklærne. Det er en ung mann. Den neste alfaen i Mørkesletta flokken, Samuel Mørk. Han flirer, og alle varsellampene blinker mot meg. Dette er en man ikke skal tulle med. Jeg kjenner hvordan dragen min freser seg opp. Denne mannen skal man ikke snu ryggen til. Blikket hans måler både meg og Johanne opp og ned. Han ser nesten sultent på Johanne, og noe sier meg at han liker det han ser.

            - Selv om dette er ekstraordinære tider, må man trene og holde seg på topp. Svarer Johanne kjekt. Men også hun har fokusert ved siden av meg. Hun får ikke de helt gode følelsene i nærheten av ham, hun heller, tror jeg. Han flirer igjen og nikker.

            - Det er jeg enig i. Men det ser vel heller ut som om dere leker. Kommenterer unge Mørk.

            - Unnskyld, fornærmer du Luna?! Spør Johanne høyt og truende. Hun tar et skritt frem. Hun mønstrer unge Mørk opp og ned. Blikket er truende, og noe mer som jeg ikke helt klarer å oppfatte. Utbruddet hennes får alle i borggården til å snu seg. Flere av flokkmedlemmene våre trekker seg nærmere oss. Merkelig nok føler jeg mer litt tryggere da, og jeg blir glad for at de vil beskytte meg. Den følelsen gjør meg dårlig. Jeg vil ikke være glad for det! Jeg vil ikke bli sett på som Luna for flokken! Det er forvirrende, og jeg blir sliten innvendig av det.

            - Nei, for all del. Jeg tenkte bare hun ville ha ordentlig motstand. Jeg kjemper gjerne mot Luna. Sier han og smiler sleipt mot meg.

«Ikke kjemp mot ham, Kaira. Han vil bare finne ut hvordan du kjemper. Hvordan han lettest kan felle deg. Han samler informasjon for sin alfa.» Sier Johanne i hodet mitt. Jeg stirrer betenkt på Mørk. Jeg skulle så gjerne ha tørket det gliset av ansiktet hans, men det Johanne sier gir mening. Jeg kan ikke la ham forstå seg på kampteknikkene mine.

            - Kanskje i morgen, men nå er jeg og Johanne ferdige med treningen. Vi får gå inn og dusje før lunsjen. Du kommer vel inn og spiser du også? Spør jeg rolig og koster på meg et uvitende og søtt smil. Jeg blir kvalm av å gjøre meg dum, men Mørk ser ut til å bite på.

           - Da har vi en avtale. Sier han og jeg smiler bredt tilbake, tar Johanne i armen og går inn.

«Kaira. Johanne. Kom til mitt kontor med en gang!» Sier stemmen til Daniel og jeg og Johanne ser på hverandre før vi snur og går i retning kontoret. Da vi kommer inn på kontoret snur Daniel seg. Han står ved vinduet og ser svært alvorlig ut. Han lar blikket gli over meg før han tar jakken sin og henger over skuldrene mine.