Dragehjerte

Kapittel 1 - Bortkommen

Kapittel 1

*Kaira*

Det blinker. Blunker. Lyset kommer og går. Jeg kan høre en vifte et eller annet sted. Jeg kan høre stemmer som kommer fra alle retninger. Jeg kan høre, men ikke se. Lyset kommer og går. Som om strømmen gjør det. Så er alt svart igjen.

-Er du sikker?

- Ja, jeg er helt sikker. Merket er bevis på det.

- Men hun er et menneske.

- Det er henne, Oscar. Jeg føler det fra dypet av sjelen min. Det er henne.

- Hvordan er det mulig?!

- Hei, hun våkner! Stemmene høres som langt borte fra. Men noe drar meg mot dem.

Jeg setter meg brått opp og hiver pusten til meg som om jeg har holdt på å kveles. Det er slik det føles. Shit! Helvete! Død og fordervelse! Jeg husker alt i løpet av et sekund. Angrepet. Ulven. Smerten. Adskillelsen. Hat. Et overveldende hat ruller gjennom kroppen i det jeg kaster hodet til side og ser på de to unge mennene som står ved sengen, kun to meter unna. Bare et blikk på dem er nok. Det er dem. Jeg kjenner igjen øynene på dem, selv om de ser veldig annerledes ut nå.

- Hei, hvordan er det med deg? Spør en av dem. Jeg begynner å skjelve. Som i krampe. De kommer bort til meg i et sprang. Begge med bekymring skrevet over hele ansiktet.

- Ikke. Rør. Meg. Hveser jeg så behersket jeg får til. Begge stivner de i bevegelsene og rygger unna. Jeg kan se det er mye de vil si. De brenner inne med noe. Jeg bøyer nakken og strekker på kroppen. Prøver å få hatet og raseriet til å forlate den. I det jeg tøyer overkroppen skjærer en stikkende smerte inn som får meg til å stønne. Jeg sperrer opp øynene og hiver etter pusten i det det stikker i. Smerten er brennene og altoppslukende. Noe som gjør meg eitrende sinna.

*Daniel*

De tre ordene hun sa. Og måten hun sa det på får meg til å krympe meg. Det er tæl i henne, og det liker jeg. Den nagende samvittigheten min gjør meg kvalm. Jeg har stjålet livet hennes. Jeg har revet henne opp med roten og etterlatt ikke så mye som en liten stilk igjen for henne å tviholde på. Ingen utvei. Jeg trodde hun skulle dø. Hun har ligget så stille i flere dager uten håp om overlevelse. Likevel. Helt plutselig begynte hjertet hennes å slå hardere. Fortere. Rytmisk. Og der sitter hun i sengen og tøyer kroppen. Stønnet hennes får meg til å fare sammen. Jeg strekker ut armene for å hjelpe, men ansiktsuttrykket hennes får meg til å la være. Hun kaster seg ut av sengen, farer bort til veggen der speilet henger. Alt på få sekunder. Men hvert steg sender knivstikk i meg. Hun river av seg t-skjorten hun har lånt av meg. Den bandasjerte skulderen hennes, gjennomtrukket av blod, lyser mot henne. Hun åpner munnen og ser sjokkert på speilbildet av seg selv.

-Legg deg igjen. Hører jeg meg selv si. Ordene mine får jenta til å snu seg mens hun drar på seg t-skjorten. Hun er naken på overkroppen, men alt jeg ser er at det gjør henne vondt å bruke venstrearmen, men likevel bruker hun den som vanlig. Det imponerer, samtidig som det gjør meg nervøs. Hun holdt på å dø, og her står hun og presser grenser.

- Nei. Hvor er jeg? Spør hun i stedet.

- Du befinner deg på sykestuen. Svarer Oscar. Hun glor på ham.

- Og den sykestuen befinner seg hvor? Spør hun og stirrer hardt på ham. Oscar ser på meg. Ber om tillatelse til å gi svaret. Jeg bare ser på ham til svar.

- Harbro. Du er på sykestuen i Harbro. Svarer han henne. Hun glor fortsatt på ham.

- Harbro sykestuen. Tror dere jeg er dum eller? Jeg trenger mer enn et lokalt navn på en sykestue. Jeg trenger by, stat, kongedømme. Halo i luken, liksom! Tordentalen kom overraskende. Jeg forstår ikke hvordan hun kan være så sterk etter det hun nettopp har gjennomgått!

- Du må legge deg! Sier jeg bestemt og stirrer hardt tilbake på det nydelige ansiktet. Hun glor sint tilbake på meg og forbauset må jeg innse at det har ingen virkning på henne. Jeg er Alfa i en av de største flokkene i Tharnak. Hun burde være påvirket av min alfamakt. Oscar ser forvirret på meg.

- Harbro er et lite tettsted utenfor Invernal by, ved Harbroelva. I Tharnak. Sier Oscar. Jenta ser på ham og jeg kan nærmest se informasjonen synke inn. Hun beregner.

- Hvor lenge har jeg vært her? Spør hun mens hun går langsomt frem og tilbake over gulvet. Det kan virke som om hun har roet seg noe nå.

- 4 dager. Svarer jeg og hun åpner munnen sjokkert og begynner å trave frem og tilbake mye mer stresset. Jeg kan høre hjertet hennes begynner å slå fortere og fortere og pusten hennes går fortere i takt med hjertet. «Hun havner snart i sjokk om vi ikke gjør noe» kontakter jeg Oscar med tankene mine. Som Alfa kan jeg når som helst, og til hvem som helst, sende ordrer, informasjon eller bare rett og slett beordre vedkommende jeg kontakter. Det vil si, de må være i flokken min. Ulver som ikke er en del av flokken kan jeg ikke kontakte slik, og jeg har ingen makt over dem. De andre ulvene kan også kontakte hverandre slik, eller meg, men bare jeg, som Alfa, har makt til å beordre noen til noe. Det er noe som er helt spesielt for vår formskifterrase. Han nikker og går bort til henne. Han tar henne forsiktig på den friske skulderen. Hun bråsnur og før jeg forstår hva som skjer, har hun slengt ham i bakken og står over ham og hiver etter pusten.

- Ikke. Rør. Meg. Ditt. Monster. Hveser hun mellom sammenbitte tenner. Jeg blir stående sjokkert å se på henne. Selv om hun har overlevd overgangen fra menneske til ulv, eller formskifter, skulle hun ikke være fysisk i stand til å legge en fullvoksen og godt trent formskifter i gulvet, slik hun nettopp gjorde. Hun er fortsatt svak etter overgangen. Burde være, hvert fall. Jeg bet henne. Hun fikk giften min i blodet og det gjorde henne til en formskifter. Det betyr også at jeg som Alfa, burde ha makt over henne.

- Ro deg ned! Utbryter jeg og hun stirrer vilt tilbake på meg. Det er som om hun skjønner hva hun driver med og rygger forskrekket tilbake.

- Ro deg ned, tenk fornuftig, skjerp deg, dette håndterer du, du har vært gjennom verre enn dette. Du må bare roe deg ned! Sier hun stresset til seg selv og trekker pusten dypt inn og slipper den kontrollert ut igjen. Men hun begynner å hoste hysterisk.

- Hva i helvete er det som lukter?! Gisper hun og glor misfornøyd på oss.

- Det kommer an på hva du sikter til. Vi alle har en spesiell lukt som er individuell for oss. Du også. Svarer jeg og stirrer undersøkende på henne.

- Ekkelt. Fy som det stinker. Utbryter hun og det vakre ansiktet vrir seg i en grimase.

- Kan du være så snill og legge deg igjen? Du har vært gjennom en masse traumatiserende for kroppen din. Du holdt på å dø. Spør jeg fortvilet. Etter hvert som jeg snakker blir jenta mer og mer oppmerksom på hva jeg sier. Hun rygger unna meg og synker ned på sengekanten mens hun sier

- Du. Du bet meg! Hvisker hun og jeg stirrer på henne. Alt vrenges innvendig. Hun husker det. Jeg kan se hendelsen gjenspeiles i øynene hennes. Hjernen hennes bearbeider det som skjedde. Jeg gremmes. Jeg trodde ikke det var mulig at et menneske kunne huske det som har skjedd. I hvert fall har ingen dokumentert at det har skjedd. Jeg og Beta Oscar har gjennomsøkt biblioteket mens vi ventet på at hun skulle våkne. Men vi fant ingen dokumentert hendelse der noen hadde overlevd overgangen, og husket hvordan de ble omgjort. Det gjør denne jenta. Alt ved henne. Det at hun overlevde overgangen, det at hun er så fysisk sterk allerede før forvandlingen og at hun husker. . . det er så unormalt. Dette har skjedd bare èn gang i historien som vi kan forstå hvert fall. Den ene gangen er nå.