Dragehjerte

Kapittel 7 - Avsløringer

*Kaira*

Jeg er tilbake på skolebenken. Veldig rart egentlig. Det føles så lenge siden sist. Jeg føler meg malplassert her. Hva gjør jeg her egentlig? Hvorfor gidder jeg å skjule noe som helst for dem? Hva tjener jeg på det? Alt hemmelighetskremmeriet reagerer flokken på! Jeg vet hvor viktig flokken er for Daniel. Hvorfor skal jeg utsette ham for mistro og spekulasjoner? Det er egentlig dårlig gjort av meg. Han har gjort så utrolig mye for meg. Jeg har kun sett meg selv, har jeg ikke? Jeg forstår så lite. Hva trenger Daniel meg til? Hvorfor føles det som om han holder så mye hemmelig for meg? Hvorfor er det å kalle meg spesiell så veldig urovekkende? Hvorfor vil andre ha tak i meg fordi jeg er en spesiell ulv? Eller det vet jeg jo. Fordi jeg er drage også. Men grunnen til at nettopp andre ulver skal ha meg, er jeg ikke sikker på. De kan vel ikke vite at jeg er drage? Er jeg den første i historien som er blitt bitt? Fødes det bare ulver for tiden? Skapes det ingen? Jeg visste ikke at det gikk an å skape ulver. Men jeg er jo et levende bevis på at det går an. Jeg vet at min tilstedeværelse skaper trøbbel for Daniel, likevel er han fast bestemt på å ha meg her.

-Hei. Sier noen ved siden av meg og jeg skvetter til. Jeg snur meg mot der stemmen kom fra. Det er jenta som forsvarte meg den gangen Camille angrep meg. Det brune håret har hun samlet i en hestehale på toppen av hodet, og noen fine bølgete lokker rammer inn ansiktet hennes. Og hun har en søt pannelugg. To vennlige blå øyne smiler mot meg. Hele jenta sender en beroligende varme inn i meg.

- Hei. Kaira. Svarer jeg og rekker jenta hånden min uten å nøle. Vanligvis vil jeg ikke ha noe av fysisk kontakt med andre, men denne jenta får jeg bare gode vibber av. Hun tar den og smiler til meg.

- Johanne. Det er fint å se deg tilbake i klasserommet. Svarer hun og jeg klarer ikke å la være å smile tilbake.

- Takk, Johanne. Sier jeg og hun rynker på brynene.

- For hva? Spør hun.

- For det du sa sist jeg var her. Svarer jeg og hun gir meg bare et av sine varme smil tilbake.

- Det gjorde ingenting. Noen måtte jo. Camille kan ikke ture frem som hun selv ønsker. Hun er egentlig bare ekstremt bortskjemt og sjalu. Svarer hun og gir meg et ertent blikk. Jeg snur meg og kaster ett blikk på Camille. Hun sitter og stirrer mørkt på meg. Noe som skrur på en bryter i meg, jeg helst ville ha holdt av. Nå klarer jeg nesten ikke å styre meg. Urolig snur jeg meg mot Johanne igjen. Hun har fått ett vaktsomt uttrykk i ansiktet og jeg sukker.

- Du? Hva har Camille imot meg? Spør jeg og Johanne skal til å svare da Hannah, læreren, påkaller alles oppmerksomhet. Hun får øye på meg og nikker til meg.

- Så fint du kunne være med oss igjen. Sier hun og jeg nikker tilbake til henne. Johanne har satt seg på plassen sin igjen.

- Vi fortetter der vi slapp i går. Kaira, du får følge med så godt du kan. Sier hun og alle tar frem bøkene sine. Siden jeg ikke har fått noen bøker, blir jeg sittende og se på Hannah. Hvis jeg vil, kan jeg konsentrere meg og se gjennom permen hennes. Men jeg vil ikke det. Tenk om øynene mine blir røde igjen. Nå har jeg den uroen i meg. Det er en stund siden jeg kjente på den sist. Når var det? Før skiftet en gang. Tanken på skiftet får meg til å grøsse og jeg får vann i munnen. Vann i munnen gjør meg kvalm. Ulver får vel det når de er sultne? Jeg vil ikke tenke på at ulven i meg er sulten og vil jakte! Herregud! Jeg griper hardt om kanten på pulten jeg sitter ved og klamrer meg fast.

- Vi skal snakke om politikk i dag. Er det noen av dere som vet hva 9 års krigen egentlig handlet om? Spør Hannah. Ingen svarer, så hun fortsetter.