Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim kap. 1

        Vel her er bok 3 i serien Gudesteinen.

                          Advarsel.
Denne boken inneholder voldelige scener, depresjon og selvmord. Hvis du er en person som ikke liker å lese om slike ting, bør du ikke lese videre. Ta vare på deg selv. Hvis du leser, så er det på eget ansvar.

Håper at også denne boken svarer til forventningene. God fornøyelse, alle sammen!

🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉🐉

Opptoget snodde seg over det store torget til stedet der Tamera og Jarissa sto sammen med dvergen Ciarin.

Kattefolkets høvding Kamapua steg ned fra den svarte panteren sin, og med lange slanke bein gikk han mot de tre som sto foran slottstrappen.

I hendene holdt han fredskulen. Fredskulen var en magisk kule som inneholdt fredseden som Kamapua hadde sverget, da Arnor hadde vært på sin første diplomat reise hos dem.

Den første Kamapua hilste på, var dvergen Ciarin. Ciarin bukket ærbødig for den stolte høvdingen.

- Vær hilset, min venn.

Kamapuas svarte katteansikt lyste opp i et stort smil. Han ga fredskulen til sin rådgiver som sto bak han, så bøyde han seg ned og la hendene på Ciarins skuldre. Han bøyde kne og på kattefolkets vis gned han manken mot dvergens hals og malte.

Tamera kastet et raskt blikk mot Jarissa. Jarissa la merke til prinsessen humoristiske glimt i øynene, og hun dultet henne raskt i siden med albuen. Så ga hun venninnen et kort blikk som tydelig sa: Ikke le!

Jarissa kremtet lett, og tok et skritt fram. Kamapua kikket opp på henne, og de gule øynene strålte opp, i det han slapp taket i Ciarin og reiste seg. Høvdingen slo ut med armene.

- Jarissa! ropte han gledesstrålende. Han omfavnet henne i en skikkelig bjørneklem, og hilste henne på samme måte som han hadde gjort med dvergen.

Jarissa som var vant til kattefolkets væremåte, smilte. Helt siden Arnor hadde skapt allianse mellom lysalvene og kattefolket, hadde både hun og Ciarin tilbrakt magn en tid sammen med Kamapua og folket hans.

Jarissa klappet Kamapua vennlig over den pelsaktige ryggen hans, og da han omsider slapp henne, sa Jarissa:

- Min venn, mitt hjerte gleder seg over å se deg.

Som den impulsive personen han var, strøk Kamapua henne over det ene kinnet med den ene hånden.

- Og jeg er glad for å se deg, Jarissa. Miris datter.

Jarissa la merke til tilskuerners reaksjon på Kamapuas handlinger, og hun kjente en sorg i hjertet sitt.

Å, Arnor! tenkte hun trist. Både du og jeg har en lang vei å gå for å få de andre folkene i verden til å gi kattefolket den respekten de fortjener.

Det var som om Tamera forsto hva venninnen tenkte på, for i det samme trådte hun fram, og la en hånd på skulderen hennes og den andre på Kamapuas. Hun sendte et blikk over de tause og lamslåtte tilskuerne, og med høy stemme sa hun:

- Mitt folk! Hør meg! Dette er en stor dag! Endelig er vi alle samlet her ved kong Lysandrions slott for å ønske en av våre fremste allierte: Min gode venn, Kamapua, kattefolkets store høvding!

Både Jarissa og Kamapua så på henne, og da Tamera så hvordan øynene deres ble blanke av gledestårer, slo hun armene om dem i en vennskapelig klem.

Det ble helt stille et øyeblikk, så brøt tilskuerflokken ut i en øredøvende jubel.

_ _ _

Da Tamera, Jarissa og Kamapua kom inn i den kongelige tronsalen, ble de møtt av kong Lysandrion og dronning Ametys. Ved kongeparets side sto prinsesse Nateela og Muriel. Ridder Silvanus var den eneste blant kongens riddere som fikk være med på møtet. For både Jarissa og Ciarin hadde rådet kongen om å spare Kamapua for unødvendig beskuelse.

Dette var kattefolkets første møte med andre folk i Alvheim, og det var ikke nødvendig å gi dem mer enn de klarte å ta imot. Så derfor hadde kong Lysandrion etter anbefalinger fra Ciarin og Jarissa, gitt de andre ridderne sine ordre om å vise Kamapuas krigere til trygge steder hvor de og deres ridedyr kunne hvile ut i fred, uten å bli forstyrret av nysgjerrige tilskuere.

- Hvor er Ciarin? spurte Lysandrion da Tamera og de andre sto foran han. Jarissa bukket for kongen og svarte:

- Han hjelper dine ridderene med å gi våre ærede gjester den roen de fortjener etter den lange reisen.

Tamera var et øyeblikk litt urolig da Kamapua gikk fram til kong Lysandrion. Hun fryktet at høvdingen skulle gi lysalvekongen en slik hilsen som han hadde gitt Ciarin og Jarissa. Men Kamapua var mer kultivert enn som så. Han knelte for Lysandrion, og med ærbødig stemme sa han:

- Jeg hilser Alvheims Storkonge. Det er en stor ære for meg å være med på dette møtet. Et møte i fredens og vennskapens tegn.

Lysandrion bøyde seg ned og ga Kamapua tegn om å reise seg. Og da høvdingen sto oppreist, la kongen hendene sine på skuldrene hans, og så han dypt inn i øynene.

- Det er en stor ære for meg å motta kattefolkets store høvding. Jeg håper at dette møtet vil styrke vårt vennskap slik at både ditt folk og mitt folk går bedre tider i møte.