Lysandrion nikket.
- Ja. For å verne henne og hennes barn ga jeg dem tillatelse til å kunne forlate byen og istede bosette seg dypt inne i skogen. I håp om at de kanskje der ville få være i fred.
- Men alene? Uten noen til å beskytte dem?
Flere av kvinnene stirret bestyrtet på kongen.
- De var ikke alene, svarte Lysandrion. - De hadde følge med Thazarras mann. Han var en av mine jegere. En gang da Thazarra var i skogen for å plukke sopp, møtte de hverandre. De ble forelsket. Og selv om Thazarra og barna var annerledes enn han, valgte han frivillig å bli med dem da de flyttet inn i skoegen.
- Men hvorfor har vi ikke fått høre om dette før? spurte Jarissa trist. - Og hva med Thazarras mann? Hvor er han nå?
Både Lysandrion og Silvanus tidde. Muriel og de andre la merke til t det var svært tungt for dem begge å snakke om dette. Thazarras og hennes barns død hadde satt dype spor i dem.
Og Lysandrion og Silvanus bar på en underliggende skyldfølelse. De følte begge at de ikke hadde gjort nok for å beskytte den lille familien for fare. Hvis de hadde passet bedre på, ville kanskje de alle fortsatt vært i livet. Thazarra, hennes mann og deres barn.
- Det er ingen som vet med sikkerhet hva som hendte med Thazrras mann, sa Lysandrion. -Da jeg, Silvanus og mine krigere lette i skogen, fant vi bare likene av deres barn inne i hiet. De døde på samme måte som moren. Med svart magi. Når det gjelder Thazarras mann er det ingen som vet. Vi fant bare spor etter blod ute i skogen. Noe som tyder på kamp. Men noe mer fant vi ikke.
Dronning Ametys som kunne føle sin manns sinnstemninger, la varsomt en hånd på Lysandrions arm. Han så på henne, og i øynene hans kunne dronningen lese sorg og fortvilelse.
- Jeg forstår din fortvilelse, hvisket Ametys stille. - Men selv du, som er Alvheims storkonge, kan ikke forutse alt.
- Dronningen har rett, svarte Silvanus med sorg. - Selv om jeg ikke var så mye hos dem i deres eksil, så vet jeg at de var lykkelig i den tiden, før de døde.
- Jeg kan ikke tro det, mumlet Nateela opprørt. - Hvordan kan du si noe sånt, Silvanus? Hvordan kan du si at Thazarra var lykkelig, når hun og hennes lille familie måtte være i eksil inne i skogen? Tror du ikke at hun savnet deg og foreldrene sine?
Nateela var så fra seg at hun reiste seg fra stolen sin.
Lysandrion så på sin datter.
- Jeg forstår din sorg, Nateela. Thazarra var din beste venninne.
Nateela møtte farens blikk. Øynene hennes var blanke av tårer, og stemmen hennes skalv da hun sa:
- Vi var ikke bare venninner. Vi var som søstre. Søstre i alt untatt ved fødsel.
En tung stillhet la seg over de som var inne i pavilijongen. Og det var akkurat i dette øyeblikket, da alle var opptatt med sine tunge tanker rundt Thazarras død, at et annet møte fant sted, dypt nede i et av slottets underjordiske katakomber.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
FantasyVil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
