Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 44. Kap.

Mens hun satt ved siden av Arnor og prøvde å trøste han, ble Elvira overresket over sitt eget mot. Hun hadde aldri trodd at hun ville klare å utføre oppdraget sitt. Å være en god beskytterånd. Hun med sine egne problemer!

Men nå da hun var hos Arnor, kjente hun hvordan motet og selvsikkerheten steg i henne. Hun som for en kort stund siden var så tungsindig, var nå full av håp og glede.

Hva kunne være årsaken til hennes totale forandring?

Et ansikt kom til syne i hennes hode. Et vakkert ansikt. Et ansikt omkranset av lyst hår og to blå øyne som så vennlig på henne. To øyne som hadde den samme sårbarheten som hun selv.

Arnor som var svært var for sinnstemninger, la merke til Elviras følelser.

Nå var det slik at beskytterånder kunne selv bestemme når de skulle være synlige. Men med Arnor var det annerledes. Som den utvalgte han var og med hans magiske krefter, kunne han se hvem som helst - levende, demoner eller ånder når som helst, når han ønsket det. Og nå ønsket han å se. Han ville se sin beskytterånd!

Han åpnet øynene og der ved siden av han satt en ung mørkhåret pike. Hun var ung, ymgre enn han selv. Den slanke kroppen var kledt i en kjole som var som solskinn og et par grønne øyne så smilende på han.

- Elvira, hvisket Arnor. Den kvinnelige ånden skvatt til. Hun for opp fra sengkanten og sto på gulvet og bare stirret forvirret på han.

- Hvordan vet du hva jeg heter? Og hvordan kan du se meg? Jo, selvfølgelig Nå forstår jeg. Du er jo den utvalgte. Gudenes protege. Dine krefter er sterke.

Arnor satte seg opp.

- Ditt navn har jeg visst lenge.

- Har du?

Arnor nikket.

- Jeg har veldig lett for å motta inntrykk fra alle slags skapninger. Din lykkefølelse er en del av det jeg føler nå. Og jeg er veldig glad for din skyld.

- Er du?

- Ja. Jeg har hatt kontakt med forskjellige ånder. De flestevhar vært ulykkelige sjeler som har fart vill. Du var en av dem, helt til nå. Du virket svært ulykkelig, men ikke nå lenger.

Elvira holdt fortsatt avstand. Hun var fortsatt satt ut av det faktum at Arnor kunne se henne uten at hun hadde kontrollen. Men ordene hans fikk henne på nytt til å minnes en. En som ikke var her. Men som kanskje ventet på henne i Fredens Enger.

Underlig, tenkte hun. Jo mer hun så på Arnor, merket hun hvordan følelsene hennes var annerledes. Arnor var fortsatt den vakreste mannen hun noen gang hadde sett og hun likte han. For han var en god person. Og hun kjente en dragning til han, som en nattsvermer som ble tiltrukket av nattelyset. Han var fortsatt hennes store helt og hun lengtet etter å tjene han slik alle vennene hans gjorde. Men der stoppet det. Selv om hun i begynnelsen hadde vært forelsket i Arnor, begynte Elvira nå å forstå at forelskelsen egentlig var hennes tilbedelse av en person som var mektigere enn alle andre. Ja, til og med hennes herre - Stynox.

Arnor betraktet Elvira stille, så sa han med lav stemme:

- Jeg ser at du tenker på en spesiell. Ikke meg, men en annen.

Et lite smil bredte seg i ansiktet hennes.

- Ja. Det er riktig, svarte hun forsiktig. - Jeg har nettopp blitt kjent med han, og....

Arnor smilte vennlig.

- Da synes jeg at du skal dra tilbake og møte han.

Elvira sperret opp øynene.

- Men hva med deg? Jeg er jo din beskytterånd! Du trenger meg!

Arnor smilte bredt. Innerst inne i sitt hjerte ble han veldig glad for Elviras ord. Ja, han trengte henne. Han følte at bånd til henne. Et bånd av forståelse mellom to likesinnede. En som han kunne betro seg til og som virkelig forsto hans problemer og følelser.

Men han kunne også føle beskytteråndens tanker og følelser. Og han visste nå at hun egentlig hadde sine tanker hos en annen. En annen som også trengte henne.

Men som den gode sjelen hun var, ønsket Elvira å bli hos han. Hos Arnor.

Arnor ble rørt. Men samtidig ønsket han ikke å ødelegge for Elvira. Han fikk et blikk inn i Elviras framtid, og han forsto nå hva som var best for henne. Og det at han faktisk kunne hjelpe henne, ga han motet tilbake. Arnor satte mest pris på å hjelpe andre, enn å legge krigsplaner. Arnor var ingen kriger. Han likte ikke tanken på krig og aller minst å ta liv. Hans hjerte hadde alltid vært myk, og derfor var det meget tungt for han, når han måtte være med på kong Mandalords rådsmøter, der de planla sine trekk mot fienden.

Men nå i et lite kort øyeblikk følte Arnor seg glad. Glad for at han kunne være til nytte på den riktige måten. Han reiste seg opp fra sengen og gikk bort til Elvira.

- Kjære Elvira, sa han rørt. - Jeg takker deg for din hjelp. Dine ord har trøstet meg. De har gitt meg motet tilbake. Elvira, du har min tillatelse til å dra. Dra tilbake til den som har ditt hjerte. Din nye lykke er i ferd med å helbrede deg fra din smerte.

- Men, begynte Elvira. Arnor gjorde en myk bevegelse med hånden foran henne.

- Din sjel er nå fri, Elvira. Nå som jeg kjenner deg, har jeg fjernet din siste tvil.

Elvira merket hvordan hun begynte å forsvinne. Hun foldet hendene og bøyde hodet med et smil og øynene hennes lyste.

- Tusen takk, du O'utvalgte. Men du kommer ikke til å bli kvitt meg helt for det. Jeg er blitt utpekt til å være din beskytterånd resten av ditt liv.

Arnor humret.

- Det gleder meg. Det er nok for meg å vite at du er til.

- Jeg kommer når du trenger meg,

- Jeg vet det. Farvel, Elvira. Og lev vel i Stynox's rike.

_ _ _
(Riket Trag)

Inne i sin borg i Trag satt Botan som en steinstaue på sin trone. Som vanlig søkte tankene hans seg ut, ut i Vansheim på leting etter opprørerne. Tankene hans dvelte ved kong Akan i Ankor og alvene kong Radue og fyrstinne Adonei i Hannom.

Det var fortsatt stille på begge områdene. De var alle opptatt med hver sine hverdagslige problemer. Ingen av dem bar tanker på å gå til krig mot han. Kanskje han hadde lyktes i å knekke deres kampmoral? Men med alver, kunne man aldri vite. De var som en kappe i vinden som kunne snu seg i alle retninger. De pokkers alvene! De var hans verste fiender!

Men hvordan skulle han klare å komme dem til livs? Alle alvene hadde en egen kraft som gjorde det umulig for han å få makt over dem.

Der! Der merket tankene hans noe. En uro i de nordlige fjellene sør for Hvitmark. Det var de siste restene av de lojale folkene fra kong Alreks tid. De hadde gjemt seg oppe i fjellene, der de av og til gjorde en og annen forsøk på opprørske handlinger.

Et tørt smil la seg over det lukkede ansiktet til heksekongen.

For noen tåper! Trodde de ynkelige rottene virkelig at fjellene var nok til å beskytte dem mot hans makt? Å nei. Der tok de feil!

Rask som et vindpust var tankene hans hos en av hans mest lojale slaver, Xotai.

Xotai var en av de mange naturånder som Botan hadde forført til sin tjeneste. Han holdt til i Thusidas mørke eng. Dette smale land som lå syd for Hvitmark, under Saltfjellenes østvegg. Der mellom fjellenes bratte stup, i skyggene, i en bergskorte bodde han, og han hadde skikkelse som en uhyrlig snøorm.

På Botans ordre begynte Xotai's store lange kropp å bevege seg. Med en hvesende lyd, sprengte han seg vei gjennom stein og ur. Han brukte hemmelige ganger under fjellene. Han vevde et teppe av mørke rundt seg. Et mørke som ingen lys kunne trenge gjennom. Og inne i hodet hans lød Botans befaling: «Drep! Drep dem alle!»

Xotai satte kursen mot de norlige fjellene i Hvitmark. Han fant den hemmelige leiren til opprørerene, og som et gigantisk monster reiste Xotai seg.

Botan frydet seg. Han var ganske sikker på at Xotai ikke ville la noen av de opprørske rebellene overleve.