Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 72. Kap.

Kong Lysandrion gikk rastløst fram og tilbake, mens han ventet på signal fra Arnor, slik at han kunne vekke både han og og Udelas opp av trancen igjen. Alvekongen kastet et urolig blikk på den unge mannen som lå utstrakt på gulvet, hvit i huden, urørlig, skjønn som en gud.

Selv om Arnor var bevisstløs, kunne Lysandrion merke den magiske kraften som omga den slanke kroppen.

Et plutselig drag av smerte og angst for gjennom Lysandrion. Hjertet hans snørte seg sammen i beklemmende forutanelser.

Arnor og Udelas - hans to sønnesønner. Den ene levende og den andre død. De var begge utplukket til å kjempe sammen mot Botan.

Kongen rakk ikke å tenke mer før han plutselig merket noe. Noe i luften. Han ble med ett mer skjerpet, som om han lyttet til noe.

Signalet!

Alvekongen bøyde seg raskt over Arnors kropp, og på samme måten som han fikk han til å sovne, vekket han han.

Det gikk svært lett. Arnor slo opp øynene og så på Lysandrion. Satte seg opp.

- Gikk det bra? spurte kongen.

- Bare vent litt, sa Arnor. Han reiste seg og med hendene følte han seg fram som om han søkte etter noe. Noe som var usynlig. Så sto han plutselig helt stille. Lukket øynene og mumlet på druidespråket: Soth ta'ke!

Udelas's åndekropp trådte fram fra ingenting. Den unge ånden pustet lettet ut.

- Takk, fetter. For at jeg fikk møte mor og far.

Arnor så granskende på han.

- Men likevel virker du trist.

- Ja, svarte Udelas. - Jeg synes far virket så kald. Helt uten følelser. Khahiss var akkurat slik. Med steinkald ansiktsuttrykk. Men hun var ond.

Arnor og kong Lysandrion så på hverandre.

- Det var det jeg var redd for, sa kongen trist. - Udelas, din far er ikke ond. At han kan virke kald, er bare hans måte å holde smerten og sorgen på avstand. Han er faktisk ikke klar over at det å ha kontroll over sine egne følelser, kan bli oppfattet som isende følelseskulde av andre.

Arnor sto litt tankefull, så sa han:

- Udelas. Jeg tror ikke du skal være så urolig for din far. Siden vi nettopp har hatt kontakt med både han og Miri, kan jeg fortsatt føle dem. Begge to var tungsindige, men etter at de fikk både se og snakke med deg, er de begge nå fylt - for første gang på lenge - av glede.

- Er det sant?

Arnor nikket.

- At de fikk møte deg, og at du ga dem nattsteinen, var den beste medisinen de noen gang har fått.

I det samme banket det på døren, og før Arnor rakk å svare, kom kong Mandalord og fystinne Adonei hastende inn. Den blå dragekongen så seg urolig omkring.

- Arnor, sa han. - Har du hørt noe fra prins Netanel?

Arnor ristet på hodet.

- Beklager. Synene mine kommer og går uten min kontroll.

Fyrstinne Adonei kastet et bekymret blikk mot vinduet.

- Se. Solen er i ferd med å stige opp!

Arnor presset leppene sammen. Selv om han hadde vært forberedt på denne stunden, kjente han likevel et lite stikk av sorg.

Han snudde seg mot Udelas. Hans fetters ånd smilte mykt.

- Min tid her er over. Det er på tide for meg å dra tilbake til Dødsriket. Takk, Arnor, for at du ga meg og alle de andre denne sjansen til å møte våre kjære. Og lykke til med din del av oppdraget!

- Du også, svarte Arnor mens han kjempet med å ta seg sammen.

Kong Lysandrion la merke til Arnors sinnstemning. Han stilte seg ved siden av han ig la en hånd på skulderen hans.

- Det du nå opplever, Arnor, gjør også alle de andre i slottet.

Alvekongen hadde rett. I den store salen hvor både de levende og de døde var samlet, for nå en myk vind fra de store åpne vinduene. Alle de døde forsto hva vinden betydde, og de ga sine kjære et siste blikk og smil før de så forsvant som hvite tåkeslør ut i den frie luften.

Det ble ganske stille i salen.

- Så underlig, mumlet Rhan, der han sto ved et av vinduene og betraktet den kommende soloppgangen.

- La dere merke til hvor lett denne avskjeden forløp? Man skulle tro at mange tårer måtte felles, men alle var vi så optimistiske. Vi ville ses igjen, mente alle.

- Ja, det gjenstår nå å se, sa Ahmet som sto ved siden av han. Rhan lot være å svare. Han kjente sin gode venn og visste at selv om han prøvde å være så rolig som mulig, var Ahmet like andektig som han selv over denne utrolige natten de nettopp hadde hatt.

Begge de to unge mennene hørte de mye skrittene som nærmmet seg bak dem.

- Å, du milde for et møte! utbrøt Nadine. Den unge alvepiken stilte seg ved siden av dem.

- Ingen andre får oppleve noe lignende, sa Rhan. - Så, selv om det er en nervepirrende erfaring av og til å tilhøre Arnors slekt, er jeg stolt også.

- Nå, dette møtet var ikke bare et slekstmøte, sa Nadine. - Det var også et møtet mellom alle oss allierte. Vi er alle utvalgte.

Rhan nikket.

- Vi er alle unike og privilegerte.

Det istemte alle i.

- Jeg lurer på hvor mange liv den kommer til å koste, sa Nadine tankefullt. - Kampen mener jeg.

- Vi får tro det beste, svarte Rhan.

Nadine som var datter av skogalveprinsessen Evlena så på han.

- Kanskje Arnor vet det, sa hun.

Rhan rynket pannen mens han tenke seg om.

- Framtiden er alltid i bevegelse. Det er svært vanskelig å spå hva skjebnen har på lur.

Ahmet smilte beskt.

- Nå høres du akkurat ut som Arnor.

Rhan humret.

- Det er vel ikke så rart. Vi er jo brødre.

Mens samtalene mellom Rhan og hans venner gikk rolig for seg, var stemningen desto verre inne i Arnors rom. Alle der inne var fra seg av bekymring over den unge menneskeprinsen Netanel som ennå ikke var kommet tilbake fra sitt farefulle oppdrag i det magiske landet Brisbin.