Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 88. kap.

I alle de områdende der hvor hærene til begge fronter var samlet, var det nå full krig.
I det øyeblikket da kampene ved Tyborelven startet, braket det også for alvor løs i Ankor og i Alvheim.

Flere magiske portaler ble åpnet over alt, og både gode og onde drager, demoner og mennesker kastet seg over hverandre mens de kjempet den ene drabelige kampen etter den andre.

Men mens blodige kamper ble utkjempet både i Ankor, Alvheim og ved Tyborelven, var det ennå forholdsvis rolig der Arnor og Udelas vandret rundt for å utføre sine oppdrag.

Der, dypt inne i Trags dype skoger, hadde Arnor gitt opp å prøve å overtale sin bror - Rhan om å snu og dra tilbake i sikkerhet i de blå dragenes skjulte rike. I stede fant nå Arnor seg i å ha broren med seg.

For helt siden Arnor ble klar over profetien og hvilken oppgave han hadde, hadde sannheten gått opp for han. Hvis han skulle klare å oppfylle gudenes ønske, trengte han all den hjelp hans venner kunne gi han, mer enn noen sinne.

Arnor savnet den tiden da han var i Alvheim, omgitt av trygghet og kjærlighet. Men nå var den tiden over.

Arnor kastet et raskt blikk på broren som gikk ved siden av han. Lillebroren, som alltid hadde sett opp til han og som helt siden han var liten, hadde ønsket å være som han.

Hvor mange ganger hadde ikke Arnor sett hvordan Rhan prøvde å etterligne han når han øvde seg i magi, eller når han hadde samtaler med de eldre læremesterne?

Men nå hadde Rhan endelig lært, at han og Arnor var forskjellige. Men fortsatt var Arnor Rhan's høyeste idol, og i voksen alder, var Rhan blitt en av Arnors mest trofaste tilhengere. Nåde den som våget å snakke nedsettende om hans elskede storebror, han eller hun fikk unngjelde!

Rhan ble klar over Arnors blikk, og en stund så de på hverandre, før Rhan så vendte blikket mot den godt gjemte berghulen der hvor han og Arnor hadde tilbrakt tiden, etter at de hadde ankommet det avsides skogområdet Virvekha i Trag. En hule skjult for Botans grensevoktere.

- Tror du vi kommer til å finne disse  fredens voktere? spurte Rhan. - Nå har vi lett i to dager, og vi har ennå ikke sett noe tegn til dem.

At Rhan snakket i en lett tone, gjorde Arnor litt lettere til sinns. Han svarte broren med skyggen av et smil. Og da de var på vei inn i hulen, la Arnor en hånd på Rhans skulder.

- Tiltross for at jeg innerst inne ønsker at du skulle ha vært i sikkerhet i kong Mandalords slott, er jeg veldig glad for å ha deg her, bror.

Akkurat da brødrene gjorde seg klar for å ta kvelden etter en slitsom dag på leting etter Trags opprørsgruppe fredens voktere, skvatt Rhan plutselig til da en ung svarthåret kvinne sto foran dem.

Hun hadde bare dukket opp i løse luften, som en ånd.

Selv om han hadde opplevd mye uforklarlige ting sammen med Arnor, var Rhan likevel ikke helt forberedt på alt.  Han stirret på den unge kvinnen og kjente henne straks igjen. Det var Elvira, en av Arnors skytsånder.

- Vær hilset, Elvira, sa Arnor. - Har du nyheter til oss fra Stynox?

Han gjorde tegn til henne at hun kunne sette seg ved bålet. Den kvinnelige ånden ristet på hodet i det hun satte seg.

- Nei, svarte hun. - Det er fortsatt ingen nytt fra Dødens rike. Stynox og de andre mobliserer alle sine styrker, klare for å kjempe mot kasodronningen Yasala, slik at hun ikke skal få tak i den mørke kilden.

Det ble stille en stund. Det triste ansiktet til Elvira så enda mer trist ut. Arnor så tankefullt på henne. Han visste hva hun tenkte på.

Hun og Udelas hadde akkurat funnet hverandre. Forholdet deres var fortsatt i nybegynnerfasen, og kjærlighet var ennå en ukjent tanke for dem begge, men samtalene derimot bar tegn av varm interesse, nysgjerrighet og bevende håp. Men så hadde krigen skilt dem. Som Arnors skytsånd, var det Elviras plikt å følge Arnor hvor enn han dro, og Udelas var blitt utpekt til å ødelegge Ondskapens kilde med Livets vann.

Ved synet av Elvira, fikk Arnor dårlig samvittighet.

- Du vet at jeg kan frigi deg fra din tjeneste som min skytsånd, sa han varsomt til henne. - Men når det gjelder Udelas, kan jeg ikke gjøre noe.

Elvira så forskrekket på han. - Å nei! utbrøt hun.  - Vi har alle våre plikter og et ansvar. Du skal ha takk, Arnor, for at du bryr deg om meg. Men denne gangen kan du ikke hjelpe meg. Det er bare Udelas som kan. Når han tilslutt får ødelagt den onde kilden, vil vi begge være fri. Fri til å....

- Til å bli enda bedre kjent med hverandre? Jeg skulle ønske jeg kunne oppfylle ønsket ditt, Elvira, men....

- Det er utenfor din kontroll. Jeg vet det. Men ikke tenk mer på det. Nå må både du og din bror hvile og samle nye krefter til i morgen.

Elvira tok fram en liten panfløyte, og så begynte hun å spille, slik hun hadde gjort hver kveld siden de kom til Trag. En vakker, rolig vuggevise av dype, myke toner fylte hulen.

Arnor og Rhan kjente hvordan øyelokkene ble tunge, og snart sovnet de. Og mens de sov, holdt Elvira vakt.