- Men hva skal vi gjøre? spurte han. - Hvordan skal vi klare å fjerne Mellani's hat?
Adonei snudde seg mot Moira.
- Du sa at magi er den eneste muligheten. Jeg tror du har rett.
Radue stirret bestyrtet på søsteren. - Men du sa jo selv at du ikke ville bruke magi!
- Ja, jeg vet det, svarte Adonei raskt. - Men etter å ha hørt Moiras historie, har jeg forandret mening.
Radue ga henne et strengt blikk.
- Ta deg i akt, søster. Mellani's sinn er ikke stabil. Å bruke magi på henne i en så dan stund er svært risikabelt. Du vet ikke hva som kan skje. Du kan gjøre vondt verre.
- Jeg vet det, sa fyrstinnen. - Men jeg hadde ikke tenkt å gå inn i sinnet hennes. Det jeg tenkte på er å finne en urt. Det finnes mange forskjellige planter mot forskjellige sykdommer lidelser. Kanskje en helbredende plante kan hjelpe. Min gamle læremester Akete lærte meg mye om urter. Jeg tror jeg vet hva vi trenger. Men jeg må likevel undersøke først.
Adonei gikk for seg selv og lenge satt hun inne i biblioteket og gransket de gamle bøkene fra hennes tid som lærling hos Akete.
_ _ _
(I blådragenes rike.)
Arnor lå i sengen sin. Hvor trett han enn var, var han ikke istand til å sovne. Tankene virret rundt i hjernen, engstelig for å gripe fatt i det han minst av alt ville tenke på, men selvfølgelig kom de dit hver gang. Hans oppdrag. Gudenes profeti.
Arnor savnet sin mor. Hennes myke stemme, hennes forståelse og omsorg.
Her i kong Mandalords fjellrike, hadde han riktignok følge med mange av sine kjente. Både familie og venner. Men likevel følte han seg alene. Han visste hva som ble forventet av han. At han skulle vise styrke og klokskap.
Og i begynnelsen hadde han gjort det. Han hadde følt seg trygg på seg selv og han hadde hentet styrke fra alle de som hadde tro på han.
Men nå, etter at han fikk den siste meldingen fra Gallanus, var tvilen og usikkerheten kommet tilbake.
Med at Khahiss hadde vært i Alvheim og funnet ut av alle planene, var det medt fatale som kunne ha skjedd.
Arnor kjente hvor sliten han var.
Å guder, tenkte han i et desperat øyeblikk da fortvilelsen var på det hardeste. Vær med meg nå! Ikke svikt meg!
_ _ _
Elvira som sto og snakket med den nye ånden, rykket til. Med ett kjente hun et stikk inne i seg. Ett stikk av ensomhet og fortvilelse. Hun forsto med en gang hva dette var for noe. Det var Arnor. Og han trengte henne. Desperat!
Og før den unge ånden visste ordet av det var Elvira forsvunnet.
_ _ _
Arnor satt oppreist i sengen og holdt seg for hodet. Han presset leppene hardt sammen og med lukkede øyne prøvde han fortvilet å roe ned de oppkavede tankene sine. Men de var så vokdsomme at de tvang fram tårene i øynene hans.
Hva i all verden skal jeg gjøre? tenkte han. Khahiss kommer til å fortelle Botan alt. Han kommer til å samle hele sine hærer med mørke skapninger og som en flobølge vil de velte over Vanaheim.
Å, hva skal jeg gjøre?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal beseire Botan. Jeg vet ikke hva som er hans mest sårebare punkt. Jeg vet ikke hvordan jeg nå skal klare å få kontakt med opprørerene uten at Botan får vite det. Og, skal jeg sende alle mine kjære, både familie og venner inn i en altomslukende krig som de er dømt til å tape?
Alt Arnors mot forsvant. Hva skulle han kjempe for, hvis han ikke kunne beskytte de han var glad i.
- Hjelp meg! hvisket han i det han bøyde hodet. Nedslått av tungsinn.
Med ett hørte han en stemme, mest inne i seg, og det var som om en lett hånd var blitt lagt på skulderen hans.
«Har du glemt meg, Arnor?» sa stemmen som egentlig ikke fantes. «Har du glemt at du har en egen beskytterånd med deg?»
Arnor kjente igjen nærværet av den usynlige. Dette var den kvinnelige ånden som han hadde lagt merke til tidligere. I all travelheten med alle planleggingene, hadde han glemt henne. Så hun var altså hans kvinnelige beskytter!
«Du er ikke alene,» fortsatte stemmen. «Du ser meg ikke nå, og jeg kan ikke gjøre noe håndgripelig for deg. Alt jeg gjør, er å være deg til trøst og støtte.»
- Det rekker, hvisket Arnor med lukkede øyne. De bleke kinnene hans var våte av tårer.
- Takk for at du minner meg på det! Det er fullstendig nok for meg å vite at du er der. Det gir meg en enorm styrke.
«Det er akkurat det vi er for, vi beskytterånder. Vi kan nok både advare mot ulykker og inngi mot og til og med oppfylle ønsker, men først og fremst er vi en støtte for de levende som innerst inne ofte kjenner seg alene og villfaren i verden.»
Arnor nikket takknemlig. Han kjente hvordan en usynlig hånd strøk han mildt over pannen. Og en myk stemme som svakt nynnet.
Det minte om bardommen hans, da moren hans pleide å synge for han før han la seg om kvelden.
VOUS LISEZ
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
FantasyVil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
