Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 24. kap.

Da Elvira kom inn i rommet, ble hun møtt av et forferdelig syn.

Midt på gulvet foran henne lå en ung kvinne på kne, mens hun jamret fortvilet. Det lange hvite håret falt i ville lokker nedover de smale skuldrene hennes, og rundt hennes kropp flimret magiske flammer av lys og mørke.

Hun utstøttet et smerteskrik mens hun desperat prøvde å reise seg. Det var så vidt at hun klarte å løfte hodet opp fra gulvet, og i det hun fikk øye på Elvira som sto stivnet i sjokk ved døren, strakte den unge kvinnen ut en skjelvende hånd.

- Å, ha barmhjertighet med meg! Hjelp meg!

Elvira klarte ikke å stå imot bønnen hennes. Hun begynte å gå mot den stakkars kvinnen, men like før fingrene hennes rørte ved hånden hennes, sto plutselig Cama der.

Den kvinnelige djinnen grep Elvira i armen og trakk henne vekk fra kvinnen.

- Vær forsiktig, sa Cama alvorlig. - Ikke gå for nær. Og for all del, ikke rør henne.

Elvira stirret forvirret på djinnen.

- Hvorfor ikke? Hva er det som er galt med henne?

Cama kastet et raskt sideblikk på den unge kvinnen som fortsatt lå på kne på gulvet og jamret i smerte.

- Ser du ikke flammene rundt kroppen hennes?

- Jo.

- De flammene var årsaken til hennes død, svarte Cama. - Borgens voktere har prøvd å fjerne flammene, men klarer det ikke. Vokterne har også prøvd å komme i snakk med henne, men hun vil ikke. Hun bare skriker og skriker som i stor nød. Som du vet, Elvira, er denne borgen selve portalen til de dødes verden. Normalt når en ånd kommer hit, skal sjelen være fri fra dødens smerte. Men i denne kvinnens tilfelle, har hennes død satt slik preg på hennes sjel, at smertene fortsatt eksisterer. Selv her. I denne borgen. Din oppgave, min kjære Elvira, er å finne ut hvorfor denne ånden fortsatt bærer dødens smerter. For det er bare når smertene blir borte, at ånden kan bli fri. Men vokt deg, Elvira. Så lenge hun bærer flammene, må du ikke røre henne. Eller hun deg. Fysisk kontakt kan få store konsekvenser for deg.

- På hvilken måte da? spurte Elvira.

Cama så på henne. - Det vil bety døden. Din eksistens her i åndenes verden vil bli utslettet for alltid.

_ _ _

I lysalvenes by, var alle blitt sjokkerte over den siste tragiske hendelsen. Udelas død hadde fylt dem alle med sorg.

Alle husket de den unge prinsesønnen som en god ung mann med en lovende framtid. Og det var med dyp smerte at folket i alvebyen innså at den muntre unggutten ikke lenger var blant dem.

Både kong Lysandrion og Tharal hadde fortalt folket sannheten. Sannheten om Khahiss.

Alle visste de om den dårlige nyheten fra de blå dragene. At de røde dragenes onde dronning hadde rømt fra kong Mandalords fangehull. Men aldri hadde de trodd at Khahiss noen gang skulle greie å komme inn i lysalvenes beskyttede rike.

Men nå som sannheten var blitt fortalt, visste de alle hvem som var skyld i alle de grusomme og ufattelige hendelsene i Alvheim. Det var Khahiss og hennes trofaste slave Leontes.

De to hadde forhekset Udelas slik at han adlød den onde dragedronningen. Trollbundet av hennes makt, hadde den unge prinsesønnen hulpet dem å stjele kart, statshemmeligheter, to dragekuler og magiske drikker.

Etter å ha undersøkt den mørke magien som hadde omgitt de seks dødsofrene Thazarra, hennes tre barn og de to vaktene av kong Lysandrions skattekammer, og sammenlignet den med restmagien fra dragekulen som Leontes hadde brukt, hadde trollmannen Gallanus funnet ut hvem som var morderen.