Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 90. Kap.

Da slagene på de forskjellige stedene startet, var Botan ganske sikker på at hærførerne hans ville seire, slik de alltid hadde gjort. Men etterhvert som tiden gikk, og kampene fortsatte uten at hans onde krigere hadde klart å ta over fiendenes områder, begynte Botan å bli mistenksom.

Hva var grunnen til at fiendene hans var blitt så sterke?

Stormangrepet på dragekongen Mandalords slott hadde slått feil, og det erget Botan sterkt. Dessuten hadde han mistet en av sine mest trofaste tilhenger, kaosridderen Joel.

Den herlige, ondskapsfulle mannen, som en gang hadde vært prins Netanels halvbror, som i sjelen var Botans slave, som alveprinsessen Mellani hadde drept og som Botan tilslutt hadde vekket til livet igjen.

Nå hadde hans fiender drept han på nytt.

Botan var rasende. Da han hadde gitt Joel livet som vandød, hadde han hatt store forventninger om de onde dådene som krigeren hans skulle utføre, men atter en gang hadde de forbannede opprørerene ødelagt planene hans.

Ingen av de krigerne som Botan hadde sendt mot dragekongen Mandalords slott, kunne han bruke på nytt. Både kroppene og sjelene deres var blitt tilintetgjort av Nadine, en av de utvalgte. Den nye eieren av Calibors bok.

Å ja, Botan visste mye om Profetien og om fiendene sine. Mange ting hadde han funnet ut gjennom de magiske speilene som han hadde plassert i all hemmelighet rundt omkring i Vanaheim. Andre ting hadde han fått vite ved hjelp av magi og sine spioner.

Han visste også at det var de utvalgte som utgjorde den største faren mot hans possisjon som verdenshersker. Han visste at i starten hadde de vært seks: Arnor, Rhan, Nadine, Ahmed, Jarissa og Udelas.

Arnor var den største faren. Han var lederen. Det var han som var hovedgrunnen til at de utvalgte ble dannet og at opprørerne fikk mer mot til å kjempe Botans terrorstyre.

Helt siden Arnor var født hadde Botan sett på han som sin verste fiende, og den onde heksekongen hadde prøvd alt for å bli kvitt han. Men hver gang hadde hadde de gode kreftene hindret han.

Men nå etter at han fikk vite at det var de utvalgte som utgjorde forskjellen mellom hans triumfer og nederlag, hadde Botan bestemt seg.

På grunn av kontakten med mørkets herre, Marlok, fikk Botan vite at det var gjennom Arnor og Gudesteinen at de andre utvalte fikk krefter til å bruke de gudommelige gjenstandene som de hadde fått.

Arnor var selve hovedkontakten i magien mellom lysets guder og de utvalgte.

Botan var nå sikker i sin sak. Arnor måtte dø.

Døde han, ville også den magiske kontakten med lysets guder forsvinne, og de utvalgte ville miste evnene til å bruke de gudommelige gjenstandene.

De ville ikke lenger være halvguder, men helt vanlige mennesker. Mennesker som Botan  og hans krigere kunne drepe.

Men det var et problem. Gudesteinen. Så lenge Arnor bar den på sitt bryst, var han uangripelig.

Men også der hadde mørkets herre en plan. «Ikke tenk på det» hadde en onde guden sagt. « Overlat det til meg. Jeg skal finne en måte der Arnor mister Gudesteinen. Men da må du straks være klar til å drepe han.»
«Det skal jeg,» lovte Botan.

Det siste møtet med Arnors åndevesen, hadde slitt Botan ut psykisk, og derfor hadde han holdt seg skjult og latt slavene sine ta støyten under kampene.

Men nå, etter tiden i det mørke helbredelseskammeret hadde han gjennvunnet sine mektige krefter. Nå var han atter klar til å ta opp kampen mot Arnor og de utvalgte.

Selv da han var på det svakeste, hadde Botan samlet informasjoner fra sine spioner og sine kontakter i de magiske verdener, alt om lysets guder og deres magi.

Akkurat som mørkets krefter hadde sine sårbare punker, hadde også lysets guder det.

Og nå da han steg ut av det mørket kammeret som oste av svart magi, visste Botan mer om Arnor og de andre utvalgte enn han noen gang hadde gjort før.

Nå var han endelig klar til å møte Arnor igjen. For siste gang.

Botan hadde mange spioner blant både dyr og ånder. Og fra dem fikk han vite hvor Arnor var. Arnor og hans bror, Rhan.

Hverken Botan eller mørkets herre visste hva som skjedde i Dødsriket. Det hadde Nadine og de andre magikerne i dragekongen Mandalords slott, sørget for.

De klarte å forhindre andre onde ånder i å få kontakt med sine herrer. Også meldingene som kaosdronningen Ysala prøvde å sende til Botan ble effektivt stoppet.

Så, da Botan litt senere stormred gjennom skogene i  Virvekha på sin svarte demonhest, i spissen for en avdeling med gygere, på sporet av Arnor og Rhan, var han fortsatt uvitende om Udelas hemmelige oppdrag.

I berghulen hvor Arnor og Rhan hadde gjemt seg, var det nå hektisk aktivitet.  Alle spor etter de to mennene ble fjernet, og mens Rhan var opptatt med å børste vekk de siste sporene utenfor hulen med en barkvist, snudde Arnor seg mot de tre kvinnelige åndene som sto sammen med han.

-Er dere klare?

Alle tre nikket.

Rhan kom bort til dem. Alle så på hverandre.

De var alle klar over oppgavene sine. Å gi Botan og gygerne hans en forrykende jakt. En jakt som skulle forstyrre Botans sanser, slik at han ikke skulle fatte mistanke om fellen som de hadde planlagt.

- Nå gjelder det, sa Arnor alvorlig. - Vi må ikke være for raske og ikke for sakte. Vi må yte nok motstand til å pirre deres tørst etter blod. Elvira, Khashtris og Alhambra gjør dere usynlige nå, før noen ser dere. Rhan er du klar?

-Ja.

De to unge mennene så hverandre dypt inn i øynene et kort øyeblikk, så trakk de pusten dypt, og begynte å løpe. Inn i skogen.

Selv om de var langt unna, kunne gygerne kjenne lukten av de to unge mennene der de løp i sikk sakk mellom trærne, kratt og knauser.

Lukten av mennesker fikk blodet til å bruse og skogen ljomet av ville brøl og snerring.

Jakten var i gang.