Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 40. Kap.

Dypt inne i skogene i Alvheim, dit Botans verdensomfattende leting ikke kunne nå, der kjempet Gallanus nå en innbitt kamp mot skogdemonen.

- Jeg vet hvem du er, gjentok trollmannen. Som en av druidene visste Gallanus hvilken magi han måtte bruke. For å få has på skogdemonen måtte han bruke navnemagi. Det vil si. Det var ikke nok å bare vite navnet, men man måtte også stille skapningen til veggs med dens onde handlinger.

- Ti stille, hveste demonen og tok et truende skritt mot Gallanus. Den unge trollmannen hevet den ene hånden, den som han hadde hatt innenfor kappen. Han åpnet fingrene og i håndflaten lå hvit pulver. Gallanus åpnet munnen og med et pust blåste han pulveret i retning av demonen. På magisk vis landet det hvite pulveret rett i ansiktet på skogvesenet.

Selv om Gallanus visste en god del om skogdemoner, så visste han ikke alt. Det hvite magiske pulveret hjalp Gallanus med å trenge inn i demonens mørke sinn, og der kunne han se alt, alt han trengte for å utføre navnemagien.

- Ditt navn er Qarun av Hamlats ætt. Nei, kom ikke nærmere. Vik fra meg og hør dine onde handlinger mot de stakkars ofrene dine!

- Jeg er et skogvesen, hveste demonen.  - Den eneste som kan stoppe meg er den gylne enhjørningen. Men den er død. Skogens konge er borte, og nå er denne skogen min. Bare min!

Gallanus lot seg ikke skremme. Og mens han hentet flere opplysninger fra dypet i Qaruns sjel, voktet han seg nøye for ikke å se demonen i øynene.

- Du er eneste sønn av demonkongen Urnah. Den eneste som kan føre deres slektsblod videre. Men du avsto fra det for å få lov til å tjene Herren. Det vil si Botan den onde! Så ætten vil dø ut med deg!

Gallanus snakket fort, fort, slik at udyret ikke skulle få noe pusterom.
Disse første opplysningene som han slengte mot demonen, kunne kanskje virke uintressante, uten kraft. Men i navnemagi måtte alt være med. Gallanus fortsatte:

- I begynnelsen var du en ekte sønn av Hamlatætten. Men etter hvert, jo mer du vendte ditt hjerte og ditt sinn mot heksekongen, ble du en ghoul. Et ondt vesen, en laverestående ond demon som spiser mennesker!

Enda en gang måtte Gallanus hoppe til side for demonens angrep. Udyret hadde i sin skrekk glemt Shameel. Nå var han bare opptatt av å prøve å stoppe fienden fra å snakke.

- Men å spise menneskekjøtt var ikke nok, sa Gallanus. - Du utviklet en spesiell sult. Alle ofrene dine måtte være levende, og helst unge vakre kvinner!

I samme øyeblikk kom Gallanus til å møte demonens brennende blikk, og fikk erfare hvor farlig det var. Han følte at han svært lett kunne komme inn under det demoniske vesenets innflytelse, og det ville bety slutten på snakkingen og hans liv. Det måtte ikke skje!

Så med en kraftanstrengelse klarte Gallanus å rive blikket vekk og i rasende fart ramset han videre:

- Du elsker å jage de stakkars ofrene dine i en vill jakt, og der etter når de blir for slitne til å flykte mer, piner du dem før du dreper dem!

Hittil hadde nok ikke demonen tatt trollmannen på alvor. For hvordan skulle en slik simpel spirrevipp av en trollmann kunne vite noe som helst om han, en demon som var i Botans tjeneste!

Da han første gangen hadde besvart den onde heksekongens kall, hadde den mørke Herren lovet at han, Qarun, skulle bli usårbar. Ingen fiender skulle kunne drepe han. Men nå var han så sikker på det lenger. Han kunne kjenne hvordan styrken hans forsvant, for hvert ord som den fordømte trollmannen sa.

- Ti stille, freste han.  - Ti stille!

Men Gallanus tidde ikke.

- Da faren din, kong Urnah fikk vite hva som hadde skjedd med deg, ble han både rasende og skuffet. Han ble skuffet over at du, hans eneste sønn hadde sunket så dypt ned i ondskapen og mørket. Og han ble rasende over at den edle Hamlatættens navn var blitt ødelagt av dine onde handlinger. For kong Urnah var en rettroende. Han var en sann tjener av skogens rette konge, Den gylne enhjørningen. Han har gått lenge og håpet på at enhjørningen en dag skal gjenfødes, og at lyset atter skal vende tilbake til alle skogens demoner. Du, Qarun, trodde, at ved å lytte til den onde heksekongen i Trag, ville du raskt fremme ditt høyeste ønske. Å bli den nye skogens konge. Å bli hyllet av alle skogens skapninger. Men din far så hva du var blitt. En ond - mørk skapning. En av Botans slaver! Han ville ikke ha noe mer med deg å gjøre. Du ble en utstøtt, og han forviste deg fra skogdemonenes rike!