Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 32. kap.

Tharal sto som stivnet. Han stirret lenge på sønnen. Så sukket han tungt.

- Å min kjære gutt, jeg mente ikke å gjøre alt verre for deg. Jeg ville bare....Å, kan du tilgi meg? Kan du tilgi meg, for at jeg ikke klarte å redde deg fra Khahiss? Jeg skulle virkelig ønske at jeg kan gjøre bot for at jeg sviktet deg da du trengte meg mest.

- Åh far, svarte Udelas med et svakt smil. - Det er ingenting du trenger å være redd for. Jeg vet at du gjorde hva du kunne. Men dette var min skjebne. Og som Stynox sa. Skjebnen er ikke noe vi rår over. Den bare er, både på godt og ondt. Så dra nå, far. Og vær ved godt mot.

Udelas løftet den ene hånden og la den mot brystet sitt. Tharal gjorde det samme. Men da han løftet hånden sin, la han merke til at den forandret seg. Fra fast form ble den plutselig gjennomsiktig.

- Hva er det som skjer?

Udelas smilte mot han.

- Ikke vær redd, far. Det er livet som kaller på deg.

Tharal merket at han forsvant mer og mer. Og synet av Udelas, Stynox og beskytterånden ble mer og mer utydelig.

- Udelas!

Mens tåken la seg over han, hørte han sønnens stemme som et ekko, langt langt borte fra:

«Jeg elsker dere. Fortell mor, Jarissa og farfar at jeg vil minnes dem med glede.»

Og jo mer han sank inn i tåken trengte en ny stemme seg gjennom den grå disen og stillheten. En intens bønn.

«Vær så snill. Kom tilbake til oss!»

Hvem var dette? Stemmen var kvinnelig og den var så full av sorg.

Tharal kjente hvordan han sank mer og mer ned. Og etter hvert som han nærmet seg lyset langt der nede, slo vissheten ned i han. Og da han hørte den samme stemmen på nytt, like intens, forsto han hvem dette var. Hvem som kalte på han. Det var Jarissa. Hans datter!

Nå som han hadde fått snakket ut med Udelas, var ikke denne altomslukende dødslengselen så intens lenger. I stede ble han fylt av noe annet. Et savn. Savnet etter å være hos sin elskede familie. Å holde både sin kjære hustru og datter i armene og trøste dem. Og fortelle dem Udelas siste ord.

_ _ _
Leeah, helbredersken arbeidet febrilsk med mannen som lå i sengen foran henne. Mens en av hennes yngre elever holdt sine helbredende hender over Tharals bryst - der hvor hjerte var, blandet Leeah det magiske brygget som skulle drive ut giften.

Da den var ferdig var det om og gjøre å få mest mulig av blandingen inn i den syke. Jarissa som sto i nærheten ba stille. Faren var ikke noe vakkert syn akkurat nå. Å få noe i en bevisstløs person er nærmest umulig, til og med farlig. Mesteparten av det brunsvarte urtebrugget hadde havnet utenfor, på hals og hake og sengtøy. Og i tillegg til både urtebrygg og legende hender, brukte Leeah også et tredje hjelpemiddel.

En liten bit av Gudesteinen som hun hadde fått av Arnor.

Etter at han hadde funnet ut litt mer av magien rundt Gudesteinen, hadde Arnor klart å skape flere, nye steiner ut fra den første. Arnor hadde delt de nye steinene ut til forskjellige personer som han mente var verdig til å bruke dem, og Leeah var en av dem.

Men akkurat som hos alle de andre, var også Leeah fylt av ærefrykt over disse steinenes opprinnelse, og så stor var den følelsen, at hun hadde ikke våget å prøve ut sin steins egenskaper, før nå.

Leeah husket hva dronning Ametys hadde gjort den gangen da Muriel hadde vært nedtygnet av sorg og smerte - da hun kom til Alvheim. Og med dette minnet friskt i sinnet, la Leeah den steinen hun hadde fått av Arnor på brystet til Tharal. Den var like stor som en knyttneve.

- Nå har jeg gjort alt som står i min makt, sa Leeah og rettet seg opp. - Nå er det opp til gudene og skjebnen.

Jarissa forlot ikke farens sykeleie. Det var med nød og neppe at Leeah fikk henne til å gå ut til måltidene. Hun til og med sov i hans værelse, sittende i en stol alle nettene.

Det gikk flere dager, men så på den fjerde dagen kunne helbrederne til sin store lettelse se en svak forbedring. Innen kvelden kom, var prinsens åndedrett fullt merkbart.

Hva som gjorde utslaget, visste de ikke. Urtebrygget ellr de helbredende hendene, Jarissas bønner eller den magiske steinen?

Hovedsaken var at det så ut til at Tharal ville overleve, og alle pustet lettet ut.