Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 56. Kap.

0 0 0
                                    


Zukala stoppet i døren til sin private residens, og så på kvinnen som sto der inne med ryggen til han.

Historikerens residens, som var plassert i vestfløyen i det store biblioteket, var liten og som alle andre rom i biblioteket fylt med bøker i alle slags størrelser og med alle slags innbindinger. De fylte hyllene på veggene, og ga rommene en svak muggen lukt, omtrent som et mausoleum som hadde stått avstengt i århundrer. Møblene var få og gammelmodige. Stolene som var av tre  og vakkert utskårne, var harde og ubehagelige å sitte på. Et lavt bord som sto ved et vindu, var helt tomt. Lyset fra aftensolen ble reflektert i den glatte, svarte overflaten. Alt i rommet var i perfekt orden.

Fyrstinne Adonei av Hannom ventet tålmodig. Hun beveget seg ikke nervøst eller sukket eller så på den vanndrevne tidsmåleren i hjørnet. Hun leste ikke - selv om Zukala var sikker på at lærlingen hans hadde tilbudt henne en bok.

Hun gikk ikke rundt i rommet eller undersøkte de få og sjeldne prydgjenstandene som sto i skyggefulle nisjer i bokhyllene. Hun satt på den rette, ubehagelige trestolen med de klare øynene festet på de rødkantete skyene over fjellene som om hun så på at solen gikk ned for muligens første - eller siste gang over Vanaheim, med det samme uutgrunnelige, gjennomtrengende blikket.

Det uvanlige var at et øyeblikk gled et uttrykk av medfølelse og dyp sorg over historikerens ansikt. Akkurat som dragene og mange andre barn av djinnene - gudenes tjenere, var også Zukala det.

Han tilhørte en udødelig rase av menneskelignende skapninger som ble skapt lenge før Vanaheims fødsel. I uminnelige tider hadde de betraktet universets mangfoldige vidundre. Deres befaling - deres hellige ansvar - var at de alltid skulle observere, men aldri gripe inn.

Zukala og hans folk var universets og Vanaheims historikere. Helt siden tidens begynnelse var både detaljer og hendelser blitt skrevet ned i de store bøkene deres. De kunne ikke spå om framtiden, det var gudenes domene. Men de kunne fornemme alle tegn til forandring, de samme tegn som hadde gjort Zukalas læregutt så urolig.

Der han sto, kunne Zukala høre vanndråper falle i tidsmåleren. Ved å holde hendene under dem kunne han stoppe dryppingen, men tiden kom til å fortsette.

Zukala sukket og så på alvekvinnen som han hadde hørt så mye om, men aldri møtt.

Zukala og hans folk var en hemmelighetsfull rase som for det meste holdt for seg selv. Det var svært sjeldent at de våget seg ut fra sitt hemmelige tilholdssted - som var enda mer hemmelig enn alvenes og dragenes riker.

Det var bare Zukala som hadde tatt det skritt - å søke tjeneste hos noen andre enn sine egne. I mange år hadde han tjent kong Mandalord, og ryktene om den blå dragekongens mystiske historiker var mange.

- Jeg hilser deg, ærede fyrstinne, sa Zukala, gikk inn i rommet og lukket døren etter seg.
- Jeg hilser deg, Zukala, sa fyrstinne Adonei og reiste seg.

Zukala kastet et raskt blikk på Adonei i det han kom bort til henne.

- Jeg vet hva du vil spørre om, sa han og den lave stemmen hans la seg over fyrstinnen som en fløyelsaktig kappe.

- Du lurer på om jeg kan hjelpe din eldste datter, prinsesse Mellani.

Adonei stirret på Zukala.

- Kan du det?

Historikeren åpnet sine tanker og sendte dem mot fyrstinnen. Hans tanker lukket seg rundt henne. Den blanke krystallen som hang om halsen hans glødet, da han lukket øynene. Han konsentrerte seg om den gudommelige kraften, som bodde i han.

Han søkte seg inn i tidsstrømmen. En tåkeverden som var usynlig for alle, bortsett fra Zukala og hans folk. Han kunne se trådene av grå røyk som ble formet til et mønster under bleke kvinnehender.

- Din datter er som et teppe som ennå ikke er vevd ferdig, hvisket Zukala uten å åpne øynene. - Hennes hat mot mennesker kan bare helbredes av bladene til...

- Mortaeusblomsten, mumlet Adonei. - Den vokser bare i grottene dypt under Balogskogen.

Zukala åpnet øynene og så på henne.

- Hvordan vet du det? spurte han forundret. - Mortaeusblomstens eksistens er ukjent for alle bortsett fra hos de mektigste magikerne av Calidors forbund.

-Min læremester var trollmannen Akete, svarte Adonei. - En av de tingene han lærte meg var om urter. Både vanlige og magiske.

Historikerens rolige ansikt forandret seg til noe som kunne være et smil.

- Mester Akete, sa han og stemmen hans sank til en hvisking. - Han var og er fortsatt en av Calidors stormestere. Hans navn er kjent over hele Vanaheim, også hos mitt eget folk. Ja, din mester hadde rett, fyrstinne. Mortaeusblomsten er den eneste urten som kan helbrede din datter. Men siden du vet så mye, så vet du kanskje også grunnen til at hvorfor akkurat denne blomsten bare er å finne i den mørke grotten i Balogskogen?

Adonei nikket svakt, det var så vidt at Zukala kunne se bevegelsen.

- Ja. Det vet jeg. Balogskogen tilhører de mørke åndene sidhene.

- Det er riktig, sa Zukala. - Sidhene er mestere i trolldom. De har aldri likt fremmede. På grunn av sine evner, ble denne nlomsten meget ettertraktet av de dødelige, og både mennesker, dverger og andre raser prøvde altfor ofte å tilrane seg den på uærlig vis. Sidhene ble lei av dette, og derfor prøvde de å skjule blomsten, som bare vokser og lever ved hver fullmåne. Skogen ble voktet av en drage og den dreper alle som prøver å trenge seg inn i grotten.

Alvefyrstinnens ansikt ble kaldt og grått.

- Men min datter trenger denne blomsten! Hun må bli kvitt sitt hat. Uansett hva sidhene har gjort for å beskytte blomsten mot fremmede, så kan jeg ikke la det stoppe meg. Jeg vil sende de dyktigste krigerne mine ut for å hente den.

- Nei, sa Zukala rolig. Han snakket alltid rolig og mildt, og det hendte han bare nøyet seg med å hviske. Den udødelige historikeren eide en selvbeherskelse som ingen andre hadde.

- Har ikke din gode mester fortalt deg at hvis blomstens krefter skal virke, kan den bare bli hentet av den personen som din datter hater. Ved hans hender må denne magiske tinkturen bli laget og han må selv gi den til henne.

Adonei stirret på Zukala. Øynene hennes var store av sjokk. Og før hun rakk å ta seg sammen, ramlet ordene ut av munnen hennes.

- Den som hun hater...men hvordan skal et menneske klare å drepe dragen?

Zukala betraktet fyrstinnen inngående. Så med et sukk snudde han ansiktet mot vinduet. Han stirret ut på det røde lyset fra solnedgangen. Den var  bare som en tynn liten stripe over de mørke fjellene. Blikket hans ble fjernt, som om han så noe. En visjon som bare var synlig for hans øyne.

- Hm, så rart, mumlet han nærmest for seg selv. - Å se framtiden er ikke noe jeg egentlig kan. Men akkurat nå fikk jeg et glimt av den kommende tiden. Denne mannen, dette menneske som din datter hater er prins Netanel. Kong Akans forviste sønn. Jeg vet at du, ærede fyrstinne, er beriket med forskjellige ferdigheter. En av dem er å se inn i framtiden. Du vet hvilken viktig rolle denne prinsen og din datter har i disse dramatiske begivenhetene rundt Arnor - den utvalgte. De er begge en del av de kommende alliansene som skal dannes ved Maktens bord. Men for at alliansen mellom mennsker og alvene i Hannom skal fungere, må de herskende partene først skape fred med hverandre. Politikk og kjærlighet. Nå forstår jeg dine motiver, fyrstinne.

Zukala snudde seg mot henne, og Adonei møtte blikket hans.

- Vel, siden du vet hvorfor jeg må ha blomsten, kan du hjelpe meg?

Zukala ristet på hodet.

- Nei. Jeg har ikke lov til å gripe inn i historiens gang. Hvis du skal lykkes med dine planer, må du la prins Netanel dra alene ut og hente blomsten. Dette er viktig. Hvis han klarer å hente den og lage urtedrikken og gi din datter den, har han bevist at han er verdig sin plass ved Maktens bord og til å gjenopprette sin ære som Ankors tronarving.

Gudesteinen 3: Kampen om VanaheimOù les histoires vivent. Découvrez maintenant