Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 39. Kap.

Det var riktig det Arnor hadde sagt til sin bror Rhan: Ankor var ikke et trygt sted lenger.

Botan - den onde heksekongen i det nordlige riket Trag satt som vanlig på sin mørke trone i sin dystre borg. Men selv om han for det meste holdt seg i sitt eget rike, var Botan på ingen måte uvirksom. Hans trofaste slaver gygerne, de vandøde, dragene og alle slags demoner var i full vigør over hele Vanaheim.

Mens han satt der, taus på sin trone, sendte Botan sine tanker til alle verdens mørke skapninger. Et kall om å mobilisere mørkets krefter. Et kall om å gå til kamp mot lyset.

Til og med i Alvheim merket de onde vesene heksekongens kall, akkurat slik skogdemonen hadde gjort. Normalt ville den ha skjult seg inne i sin egen hule i redsel for lysalvenes makt. Men Botans kraft hadde fylt demonen med hatets mot, og i likhet med mange andre mørke skapninger, hadde også skogdemonen våget å gjøre sine framstøt.

Dette var et problem som kong Lysandrion i høyeste grad var klar over. Og derfor hadde han gitt sine vasaler streng beskjed om å vokte sine riker godt mot ondskapen. Men selv om både Lysandrion og de andre kongene i Alvheim passet på folket sitt så godt de kunne, var det ikke til å unngå at en eller annen av de onde skapningene klarte å lure seg forbi vokterne og forårsake store problemer.

Som for eksempel den skogdemonen som Gallanus nå måtte kjempe mot. Det var ytterst viktig å få drept demonen så fort som overhode mulig. For på grunn av at den lyttet til Botans kall, kunne den røpe alle lysalvenes hemmeligheter til heksekongen.

Botans tanker var hele tiden i funksjon. Både dag og natt. I tillegg til å manipulere onde skapninger, søkte tankene hans seg til andre steder....andre steder på utkikk etter opprørske rebeller.

Med usynlige øyne kunne han se hvert eneste land i Vanaheim. Bortsett fra Alvheim.

Forbannet være lysalvene og kongen deres! Forbannet være kong Lysandrion som var sterk nok til å holde riket sitt skjult for hans søkende øyne og tanker!

Botan hatet at noen var mektigere enn han selv.

Han var vant til at de frie folkene gjorde opprør, men de var ikke mer alvorlige enn at hans trofaste slaver klarte å takle dem. Enkelte sammenstøt mellom opprørere og hans egne krigere, var en del av hverdagen for han. En hverdag som han ikke brydde seg så veldig om.

Derimot, i den siste tiden, var han blitt urolig. Ikke på grunn av opprørerne, for de var så få og uorganiserte. Nei, det var noe annet, som gjorde han urolig. En følelse av at noe var på gang.

De søkende tankene hans vandret til alle land han kunne se. Fra Trag i nord, Hvitmark i vest, Bath i øst og Alvheim i sør. Men der stoppet det. Han kunne bare så vidt ane de fjerne fjellene som omga alveriket. Tankene hans klarte så vidt å trenge gjennom den magiske muren rundt Alvheim. Så vidt å få makt over en og annen ond skapning, men det var alt.

Han snerret over den kompakte motstanden han møtte, da han atter prøvde å tvinge tankekraften sin over de fjerne fjellene i sør. Han ønsket å se mer. For innerst inne i sin mørke sjel, kunne han føle at lysalvene pønsket på noe. Men hva?

Hvitmark var for lengst blitt ødelagt. Både kongen, hans slekt og hans folk var tillintetgjort. Det var ingen der som kunne true hans posisjon som verdens hersker.

Det samme var det med mesteparten av Bath. Landet lagt i ruiner, bortsett fra hovedbyen Ankor. Der hersket kong Akan fortsatt, men i den første tiden hadde ikke Botan brydd seg så mye om menneskekongen.

Han visste at Akan var blitt trollbundet av de røde dragenes dronning, Khahiss. Khahiss var en av Botans fremste tjenere. Og så lenge kong Akan var fanget av Khahiss's trolldom, utgjorde han ingen fare.

Men nå var Botan enda mer urolig. Han hadde hørt rykter om at Khahiss kanskje var død. Drept av sine fiender. De blå dragene.

De gode dragene var like mektige som alvene. Deres riker var skjult av magi. Magi som var sterkere enn de krefter som Botan hadde.
Forbannet!
Kong Akan og kong Lysandrion var de som den onde heksekongen fryktet mest. De var mektige og folk lyttet til dem. Hvis de sto fram, ville det bety store problemer for han.

De få opprørerne som var spredt rundt i verden ville samle seg under disse to kongene og en hær av mektige krigere ville reise seg.

Botan hadde vunnet den første krigen. Men det var bare fordi de fri landene hadde kjempet hver for seg. De samarbeidet ikke, og derfor hadde hans hær av mørke skapninger klart å slå ned all motstand. Å skape frykt og overrumple fienden med overveldende makt, var Botans sterkeste sider. Frykt var mørkets styrke. Og så lenge folk fryktet hans makt og gjemte seg i sine boliger, var han den sterkeste.

Men nå på grunn av at kong Akan var fri fra Khahiss's grep, og fordi han ikke kunne se hva kong Lysandrion planla, hadde ikke Botans mørke hjerte fred.

En samlet allianse mellom de frie landene var Botans største skrekk. En slik union kunne velte hans makt, og det måtte ikke skje. Han, og ingen andre skulle herske over Vanaheim. Og selv om han fryktet hva fienden kunne finne på, var han fast bestemt på å drepe alle og en hver som våget å utfordre hans makt.

Han hadde lett rutinemessig på alle de steder der hans tanker nådde. Han visste om alle personene. Navnene deres, og hvem de var.

Tankene hans sanset en samtale mellom fyrstinne Adonei og hennes bror kong Radue. Før hadde Hannom vært et like beskyttende sted som Mynos og Alvheim. Men etter at fyrst Eltolad hadde falt og mennesker hadde trengt seg inn i selve hjertet av alveriket, var det beskyttende skjoldet blitt sviktet, og fra nord, kunne Botan nå både se og høre Adonei og hennes folk. I all hemmelighet frydet han seg. Men da tankene hans snappet opp ordene som ble sagt, ble han straks på vakt.

De mørke øynene til Botan glødet opprørt da han fikk høre hva de to alvene snakket om.

En som han trodde var død, var ikke død likevel!

Strofer fra et gammel profeti trengte seg inn i hodet hans og Botan som alltid hadde vært så sikker på sin egen makt, følte nå en kald iling av usikkerhet. Han reiste seg hurtig og med øyne som lyste av raseri raserte han alt som var i nærheten.

Dårer! Hvordan våget de?! Trodde de at de kunne overliste han, kanskje? I så fall fikk de tro om igjen. For hvem kunne overliste ham, heksekongen i Trag, verdens hersker!