Like før solnedgang førte kong Mandalord prins Netanel og fyrstinne Adonei ned gjennom de gamle, mystiske skogene i drageriket, der lavet hang på trærne og ingen fuglesang var å høre.
Snart sluttet den skjermende skogen og nakne knudrete klipper overtok. Den blå dragekongen ledet dem på kronglete stier til en vid, skjermet dal ved foten av en taggete fjelltopp.
Prins Netanel så opp mot fjellets krone som besto av fire spisser. I løpet av denne tiden var solen gått ned. Netanel kjente hvordan luften ble kaldere. Han trakk kappen tettere om seg, bøyde hodet slik at ansiktet ble skjult under den mørke hetten, og konsentrerte seg om hvor han satte beina.
I lyset fra fakkelen som kong Mandalord holdt i, kunne prinsen se stien de fulgte. Den var steinete og steg gradvis oppover mot en stor hule.
Fyrstinne Adonei kastet et alvorlig blikk på den unge mannen som gikk foran henne. Selv om han ikke sa noe, så kunne hun tenke seg hvordan han hadde det. Nå nærmet hans skjebnetime seg.
Så gled de inn i skyggene av fjellet. Stupbratte fjellsider reiste seg rundt dem. Store, svarte fugler seilte over de spisse toppene, over dunkle grotteåpninger og forvridde svarte busker.
Netanel svelget lydløst ved dette synet. Det var som om de hadde møtt selveste ødsligheten ved evighetens rand.
- Her har intet levende skapninger vært på hundrevis av år, sa kong Mandalord.
Adonei så seg rundt.
- Ja, hvor er porten?
- Porten? sa Mandalord. - Først må vi finne grotten som leder inn til den.
De var nå kommet inn i den første hulen. Det var mørkt og det var bare lyset fra fakkelen som hjalp dem å se noe i det hele tatt.
- Jeg kan se to, sa Netanel.
- Der er en til, sa Adonei. - Hvordan skal vi kunne vite hvilken som er den rette?
- Jeg kan ikke hjelpe dere her, svarte den blå dragekongen. - Dette er en del av testen. Skal dere finne den magiske porten til Balogskogen, må dere først finne den rette grotten.
- Det blir ikke lett, mumlet Netanel dystert.
Kong Mandalord hørte han. Han snudde seg mot prinsen, og det edle ansiktet hans lyste opp under fakkellyset.
- Det skal ikke være lett, sa han.
De sto lenge tause og stirret på de tre grotteåpningene. Så plutselig utbrøt Netanel:
- Vent litt, da Arnor fikk høre at jeg skulle på et hemmelig oppdrag, lånte han meg Gudesteinen. Kanskje den kan hjelpe oss.
Prinsen tok fram den magiske blå steinen som hadde vært Arnors - den utvalgtes hellige talisman helt siden hans fødsel. Hverken Mandalord eller Adonei sa noe. De bare stirret overrasket på prinsen.
Usikker holdt Netanel opp Gudesteinen. Den lyste opp i kraft og etter hvert som prinsen dreide seg selv i rettning av grottene, skjedde det noe.
Alle tre grottene var helt like å se på, men plutselig var det som om den åpningen som var til høyre og venstre for dem mørknet og svant inn, mens den grotten som var i midten ble opplyst av et svakt nesten usynlig skimmer.
- Jeg tror Gudesteinen har vist oss veien, sa Netanel. - La oss følge lyset.
Kong Mandalord vek plass for prinsen, og med en høytidelig armbevegelse ga han tegn om at Netanel skulle ta ledelsen. Prinsen bøyde hodet og gikk inn i grotten.
Mandalord så på Adonei.
- Gudesteinen, sa han lavt. - Jeg visste ikke at han og Arnor var så gode venner allerede. Og hvordan fikk han vite om dette?
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
FantasyVil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
