Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 34. Kap.

Det var kveld. Solen var i fred med å synke ned bak de høye fjellene og et rødgyllent skjær la seg over himmelen og skyene.

På en liten forhøyning inne i alvenes skog sto et lite tempel. Den var ikke større enn et vanlig lysthus og like enkel. Det spisse taket var av gull mens veggene var hvite med bueformede vinduer.

Midt inne i huset stoben stor statue av en gyllen enhjørning, og rundt sokkelen til statuen lå mange gaver som folk hadde gitt til lysalvenes helligste skapning.

Det ble sagt at den gylne engjørningen kunne gi lykke og hell til de som så den, men for mange år siden var den siste enhjørningen blitt drept av en ond mann. (se i bok 1: Flukten til Alvheim kap. 19, 31 og 32)

Men selv om den var borte, levde enhjørningen fortsatt i hjertene hos alle folk i Alvheim, og alle som besøkte templet, la sine gaver foran foten til statuen og med iherdige bønner ba de om at enhjørningen en gang måtte gjennoppstå og gjennskape freden og roen i Alvheims skoger.

For selv om kong Lysandrion var Alvheims hersker, så hadde den gylne enhjørningen vært skogenes konge.

Det var akkurat ved dette hellige templet at ypperstepresten Darius hadde avtalt at han og ypperstemagikeren skulle møtes.

Etter at hans to dragekuler - den ene knust ved et uhell av alvekongens egen sønnesønn og den andre beslaglagt av den onde Khahiss - røddragenes dronning, var den gruppen som holdt til i Alvheim, nå brutt i sin kontakt med Arnor og hans følge som befant seg i de blå dragenes rike.

Derfor hadde Lysandrion befalt ypperstepresten at han måtte finne en ny løsning. Darius tok sitt oppdrag meget alvorlig. Og etter å ha snakket med trollmannen Gallanus, hadde Darius brukt sin tid flittig. Ved hjelp av den gylne prestinnen Zelata hadde Darius plukket ut to fra prestestanden som skulle følge han til Den gylne enhjørningens tempel.

Darius håpet at ypperstemagikeren skulle gjøre det samme, men innerst inne i sin sjel var han litt urolig. Han visste at han kunne stole på Gallanus. For han og Darius var ganske like. De ønsket begge et bedre samarbeid mellom druidene ( trollmennene) og prestestanden. Men selv om noen var enige med dem, var det fortsatt mange, altså flertallet som var i mot. De mente at deres tanker, meninger og magi var bare forbeholdt deres egen gruppe. Ypperstemagikeren var en av dem.

Mens Darius var på vei opp til det avtalte møtestedet sammen med sine utvalgte, var han veldig spent. Hadde Gallanus klart å overtale ypperstemagikeren til å stole på han? Eller valgte han å gå sin egen vei?

- Herre, sa en lav stemme ved siden av han. Darius snudde seg og fikk øye på en av sine utvalgte. Det var en ung alvekvinne. Hun gikk kledt i de gylne prestinnenes tradisjonelle drakt. En kjole med gul og orange farger. Over skuldrene bar hun en orange kappe.

- Tror du de kommer?

Darius tenkte seg om litt, så svarte han rolig: - Vet ikke. Vi får se. Hvis ikke, må vi prøve, alene.

- Nå sårer du meg, Darius, sa en mørk stemme inne fra skogen. En høyreist alv i druidenes svarte drakt kom med lydløse steg fram, og nå sto han foran Darius og hans følge.

- Har du virkelig så lite tro på oss?

- Gallanus! utbrøt Darius lettet. - Du kom!

Den unge trollmannen smilte skjevt.

- Selvsagt. Og jeg er ikke alene.

Han bøyde hodet og tok ærbødig et par skritt til side for å slippe fram personen som sto bak han. Den skikkelsen som nå steg fram, bar alle tegn på å være druidenes overhode.

Akkurat som Gallanus var også ypperstemagikeren kledt i svart. Men i motsetning til den unge trollmannen, var hans leders drakt mer overdådig med sin gedigne krave og den lange svarte drakten var brodert med trolldomsruner i gull. I den ene hånden holdt han en lang trestav. På toppen av staven var det en rød krystallkule som ble holdt fast av en utskåret, gyllen ørneklo.

Darius bukket.

- Vær hilset, ærede Kalah.

Ypperstemagikeren bukket tilbake.

- Vær hilset, ærede Darius, svarte Kalah, og det mørke ansiktet hans virket enda mørkere, nesten svart mot den svarte kraven. Det lange hvite håret hans flagret lett i vinden og de stålblå øynene så granskende på ypperstepresten.

Den unge presten som sto ved siden av Darius gispet forskrekket.

- En nattalv! Han er en nattalv!

Darius snudde seg mot han og med et strengt blikk på både han og prestinnen sa han kort:

- Ja, visste du ikke det?

Alven ristet på hodet, og han bet seg i leppen og var irritert på seg selv for at han hadde latt seg overrumple over det uventete synet av ypperstemagikeren.

- Men de har ikke samme tro som oss! utbrøt prestinnen. Både hun og den unge presten stirret mistenksomt på Gallanus og Kalah.

Darius bet tennene sammen.

- Nå er det nok! snerret han. - Er jeg yppersteprest eller ikke? Jeg valgte ut dere to fordi dere er de i prestestanden som har sterkest tankekraft, ikke fordi at dere skulle begynne å diskutere politikk! Så, hvis dere ikke vil hjelpe Arnor - den utvalgte, kan dere bare dra tilbake til byen. Jeg har ikke bruk for dere, hvis dere skal holde på slik!

Gallanus gikk varsomt fram.

- Ærede herre, sa han mykt, og stirret prestinnen dypt inn i øynene.

- Du må ikke være så streng mot dem. De er unge og nye. Det er kanskje første gangen at de er utenfor templets murer. De har kanskje trodd at livet ellers i Alvheim er akkurat lik livet innenfor deres ordenen. Derfor kan sannheten være tung å fordøye. Men jeg kan forsikre deg, ærede prestinne, at hverken du eller din medbroder trenger å bekymre dere over min og min mesters hensikter til dette møtet. Vi er ikke her for å krangle over smålige konflikter mellom våre to grupper. Vi er her fordi vi vil gjøre alt vi kan for å bistå Arnor. Og hvis du tviler, kan du jo bare lese tankene mine. Så får du vite sannheten.

Og før den unge prestinnen rakk å reagere, hadde Gallanus grepet tak i den ene hånden hennes og presset den mot kinnet sitt.