Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 49. Kap.

Udelas ble så forskrekket over synet av ånden, at han rygget bakover, ut av rommet. Med et stivt blikk stirret han på den sammenkrøpede skikkelsen og hvit i ansiktet, snudde han seg vekk. Han flyktet ut i den store hallen og der ved en stor søyle stoppet han. Han stønnet og holdt hendene for ansiktet. Åndens smerteskrik trengte seg inn i han og fylte han med smerte.

Nei nei! Tenkte Udelas fortvilet. Det er ikke mulig! Hva skal jeg gjøre?

Han prøvde å knipe øynene hardt igjen, og han prøvde å holde seg for ørene for å slippe å høre de fryktelige skrikene.

Elvira stirret forundret på Udelas. Og da han trakk seg tilbake ble hun helt lamslått.
Hva i all verden gikk det av han?
Men da hun så hvor fortvilet han var, ble hun både forundret og lei seg. Forundret, fordi hun ikke helt forsto hans reaksjon. Og lei seg, fordi han hadde det så vondt.

Uten et ord gikk hun forsiktig bort til han og med en bekymret mine la hun en hånd på skulderen hans.

- Udelas, sa hun så varsomt hun kunne. - Hva er det? Hvorfor er du så..oppkavet?

Udelas ville først ikke svare, men da Elvira med sin mykeste stemme sa: - Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Klarte han ikke å stå imot lenger. Han snudde seg mot henne, og med et forpint gisp sank han ned på kne foran henne.

- Å. Elvira, hvisket han tungt. - Jeg...alt er min feil. Å, kjære venn, jeg vet at jeg ikke har noe rett til å kalle deg det, men..

Så dyp var hans smerte, at Elvira gikk tårer i øynene. Og som det impulse personen hun var, knelte hun ned og la begge hendene om det vakre ansiktet til Udelas.

- Klart du kan kalle meg din venn, sa hun rørt og så han dypt inn i øynene. - Du trenger ikke en gang å spørre. Helt siden du kom inn i Vokternes bibliotek, følte jeg at du ikke er slik som de andre åndene her.

Udelas sukket.

- Å Elvira, sa han. - Du er altfor god. Men jeg er redd for at du kommer til å avsky meg når jeg forteller deg sannheten.

- Sannheten om hva da?

- Om meg selv. Du hørte kanskje hva jeg sa like rett før jeg trakk meg vekk?

Elvira tenkte seg om.

- Du sa du kjente henne.

Udelas grep Elvira om håndleddene, og med sorg bøyde han hodet.

- Ja. Og det er sant. Elvira, jeg er så lei meg. Det er min feil. Jeg er skyldig i å ha forårsaket en uskyldig persons død.

Elvira stirret sjokkert på han. Hun reiste seg og med et vantro blikk, ristet hun på hodet.

- Nei...nei! Det tror jeg ikke noe på! Å, Udelas!

Hun falt på kne på nytt og skulle til å trykke han inntil seg for å trøste han, da Udelas snudde seg vekk. Smerten inne i han var stor. Han følte en ukjent trang etter å søke seg inntil henne, men vissheten om det grusomme han hadde gjort, fikk han til å avise Elviras gest om vennskap.

- Det gjør meg vondt å si det, Elvira. Men du har rett. Jeg er ikke som alle andre. I motsettning til deg, som er ubetinget god, så er jeg uren. Jeg har latt meg forføre av den verste heksen som noen sinne har eksistert, og i hennes makt utførte jeg mange utilgivelige handlinger. Jeg trodde hun var en som brydde seg om meg, og for hennes skyld sviktet jeg min egen familie, og forrådte de som stolte på meg. Du lurer sikkert på hva dette har med den kvinnelige ånden å gjøre. Jeg skal fortelle deg det. Den kvinnen inne i det rommet, han pekte mot den åpne døren, - var en av de som stolte på meg, men som jeg sviktet. Det er min feil at hun døde. Og det er min feil at hun nå, her i Dødsriket, må lide i evighet!