Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 62. Kap.

I det samme banket det på døren og før Lunidas rakk å svare, kom en ung kvinne inne med hastende skritt. Hun var kledt i tettsittende bukser, støvler og en hvit silkeskjorte med vid halsåpning. Skjorten ble holdt sammen i livet med et bredt belte av lær.

Sammen med henne kom en annen kvinne, en kvinne av alveætt. Hun var litt mer stille og tilbakeholden enn hun som som sto foran henne,

- Så det er her du er! utbrøt den første kvinnen. Hun gikk bort til Arnor som fortsatt satt på stolen, og med hendene i sidene stilte hun seg brebeint foran han.

- Jarissa, sa Arnor overrasket. - Hvordan fant du meg?

- Jeg holdt vakt over Darami slik vi ble enige om. Men så fikk Nadine en følelse av at du var i vansker. Vi fant deg ikke i værelsene dine, så derfor begynte jeg og hun å lete etter deg!

Den andre kvinnen som het Nadine kom fram. Hun knelte ved siden av stolen og varsomt la hun den ene hånden over Arnors panne.

Arnor reiste seg raskt, mens han rettet på den lange svarte fotside kjortelen.

- Dere trenger ikke å uroe dere,  jenter, mumlet han brydd. - Jeg er helt i orden.

Nadine reiste seg. Hun og Jarissa vekslet et oppgitt blikk. Var det noen som virkelig kjente Arnor, så var det de to.

Lunidas som sto i bakgrunnen, var helt taus. Han var fortsatt overrumplet av den bråe avbrytningen, da de to kvinnene bare kom stormende inn på rommet hans uten noe form for kongelig etikette.

Begge kvinnene var meget opptatt av Arnor, og ingen av dem så i retning av alveprinsen, Det var som om de ikke var klar over hvem som eide dette rommet, og at eieren selv var til stede.

Dette var en ny opplevelse for Lunidas, som alltid hadde fått oppmerksomhet, uansett hvor han var. Men her var altså to kvinner, den ene et menneske og den andre en alv, og ingen av dem verdiget alveprinsen så mye som et blikk.

All deres oppmerksomhet var rettet mot Arnor, og Lunidas som først var blitt fullstendig målløs over det uventete besøket, måtte smile litt i all hemmelighet da han så hvordan Arnor prøvde å få de to kvinnene til å forstå st det ikke feilet han noe.

Som siste forsøk på å få dem til å høre på han, snudde Arnor seg mot Lunidas.

- Bare spør denne herren her. Han kan bevitne at alt er i orden med meg.

Og nå først ble både Jarissa og Nadine oppmerksom på den unge alven som sto i bakgrunnen. Nadine neide dypt.

- Vær hilset, ærede prins, sønn av kong Radue.

- Radues sønn? Jarissa stirret overrasket på han.

- Ja, svarte Arnor.  - Dette er prins Lunidas. Arvingen til Mynos trone.

- Jeg vet hvem han er, sa Jarissa kort.  - Men hva gjør han her?

Arnor harket diskre. Han så beklagende på Lunidas. Så snudde han seg mot Jarissa som sto ved siden av han.

- Ta deg sammen, Jarissa, mumlet han strengt. - Dette er prins Lunidas's rom. Så vær så snill å vis litt respekt.

Jarissa rødmet over tabben. Men hun nektet å legge seg flat. Istede gjorde hun et stolt kast med hodet som fikk det kornblonde håret hennes til å flagre rundt det vakre ovale ansiktet med de dypgrønne øynene.

Til menneske å være bar Jarissa en utemmet skjønnhet overrasket Lunidas. Hun minte han om et skogens vesen.

Selv om hun var liten av vekst var kroppen og bevegelsene hennes like smidig og galant som hos en rev.

Som for å glatte over den pinlige situasjonen, ga Jarissa Arnor et klapp over skulderen og mens hun sendte alveprinsen et kort blikk, sa hun raskt:

- Å Arnor, ikke vær en slik surpomp! Jeg er ganske sikker på at prins Lunidas vet at mine ord ikke var allvorlig ment. Han har sikkert vært sammen med freidige folk før.

Nadine utstøttet et forskrekket gisp over venninnens freidige ord. Og før Jarissa fikk sagt noe mer, grep Nadine henne i armen og trakk henne opprørt med seg ut av den åpne døren.

Arnor så oppgitt etter dem, så sukket han.

- Jeg ber så mye om unnskyld, Lunidas. Men Jarissa har alltid vært en sta person. Hun har sine egne klare meninger. Men selv om hun er sta, er hun som venn: lojal og trofast.

Det banket på dørkarmen og inn i rommet kom hoffmarskalken. Ansiktet hans hadde et anspent uttrykk.

- Det høyeste rådet har gitt beskjed om at alle må samle seg ved Maktens bord.

Arnor stirret tankefullt framfor seg.

- Jeg forstår, hvisket han lavt, nesten til seg selv.  - Tiden er inne for det store rådsmøtet. Vårt siste rådsmøte før den store kampen mot Botan.

- Men hva med Netanel og Darami? undret Lunidas. - Vi kan ikke starte møtet uten dem!

Arnor ble fjern i blikket. Det var som om han i tankene et kort øyeblikk forsvant inn i en annen verden før han så vendte tilbake.

- Vi har ikke tid til å vente, sa Arnor hurtig.  - Jeg fikk nettopp et syn om at Botan har mobilisert sine styrker. Etter at Darami reddet lady Zarmis sønn, har heksekongen fått det beviset han trengte. Han vet nå at opprøret er i gang. Botan har sendt ut sitt krigsbud til alle sine allierte, og fra hans eget rike - Trag, har han allrede sendt ut sine hærer av gygere, demoner, vandøde og drager. Den store krigen er allerede i gang. Det er bare et spørsmål om tid, før hans krigsmakt slår mot de siste frie rikene i Vanaheim.