Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 31. kap.

(Inne i Tharals sjel.)

Da Tharal hadde tatt giften, var det som om den verden han kjente, mørknet med en utrolig hastighet rundt han og døden gjallet i hodet hans, og han opplevde det samme som mange andre i dødsøyeblikket.

Han var med ett høyt ovenfor seg selv og så seg selv ligge der livløs på divanen. Langt der nede i de levendes verden kunne han se da kong Lysandrion brøt seg inn i arbeidsrommet hans. Han så fosterfarens ansikt som ble blek ved synet av hans livløse kropp, han hørte Miris hyl som ganske raskt forsvant i intet.

Den rolige likegyldigheten, den velbehagelige tilstanden som oppstår i opplevelser nær døden, grep også Tharal. Alt var bare skjønt, ingenting betydde noe mer. Han så på kroppen sin der nede, mest med undring. I denne tilstanden han nå var i kjente han ingen sorg, ingen smerte.

Men det var ikke lenge han forble der i den verden han kjente, høyt oppe i den friske luften utenfor kong Lysandrions slott.

Plutselig ble han dratt inn i et mørke, som han oppfattet som en tunell, ettersom han så lys i den ene enden. Men om det var en tunell, en spiral eller bare et mørke, klarte han aldri å finne ut av, for ferden gikk så svimlende fort.

I neste øyeblikk var han ute i et harmonisk, sterkt ravfarvet lys, som føltes som en favnende, evigvarende kjærlighet. Noen trådte ut av lyset og ble ganske tydelig. Det var Udelas!

Det var så vidunderlig skjønt å se han igjen!

- Min sønn, hvisket Tharal med tårer i øynene. Udelas smilte til han.

Tharal la merke til den fredfulle stemningen rundt dem og de vakre lyse skyene.

Å, tenkte han. Her i dette vidunderlige lyset, hører jeg hjemme, her hos min elskede sønn!

Plutselig kjente Tharal en hånd som ble lagt på skulderen hans.

- Tharal av lysalvenes slekt, sa en mørk, myk stemme. - Hva gjør du her?

Den som talte kom fram og stilte seg foran han. Det var en høyreist ridder i gullrustning. Både Udelas og ånden bøyde hodene ærbødig.

- Far, sa Udelas lavt.  - Dette er Stynox, herren over Dødsriket.

Den mektige ridderen så på Tharal, og uten et ord tok han av seg hjelmen. Ansiktet var edelt og han hadde et kort velpleiet skjegg. Håret var langt og lyseblond og var samlet i en hestehale i nakken.

- Tharal, sa Stynox alvorlig.  - Jeg vet hva du ønsker. Men din tid er ennå ikke inne. Ditt liv i de levendes verden er ennå ikke over. Ditt hjerte slår fortsatt.

- Hvordan er det mulig?
- Dine kjære har ikke gitt deg opp. I denne stund, kjemper de en innbitt kamp på å vekke deg til livet. Tharal, du må vende tilbake til de levendes verden og fullføre din oppgave.
- Men hva er min oppgave?
- Det er det bare de tre skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld som vet. De sitter i sitt slott ved Verdens ende og spinner skjebnetrådene til både de dødelige, udødelige og vanaene.
- Så ta meg dit! Jeg vil gjerne vite hva min skjebne er!

Stynox ga Tharal et strengt blikk.

- Det går ikke. Verdens ende er en del av de lyse gudenes rike. Og dit kommer ingen, hverken de levende eller de døde. Den eneste veien du kan gå, er å vende tilbake til din kropp, og leve ditt liv videre, så vil du etter hvert få vite mer, akkurat som de andre.

Stynok løftet armen, klar til å sende han tilbake, men Tharal stoppet han.

- Men hva hvis jeg ikke vil? Enn hvis jeg ønsker å bli her hos min sønn?

Udelas steg fram. Han stilte seg foran faren.

- Far, sa han i en forsiktig tone. - Stynox har rett. Det er ikke meningen at du skal være her. Selvfølgelig skal du det, men ikke nå. Du må dra tilbake.

Tharal så på sønnen med et smertefullt blikk. Udelas så akkurat ut slik han pleide, da han levde. Det lyse vakre ansiktet med de blå øynene. Det halvlange lyse håret flagret lett, og han var kledt i lyse klær. Det blodige såret i brystet hans etter dragedronningens pisk var borte.
Tharal kunne ikke se seg mett. Udelas, han elskede sønn! Han ønsket å slå armene om han og trykke han hardt inn til seg. Han ønsket å ta og kjenne på han...
Tharal løftet hånden. Udelas forsto hva faren hadde i tankene. Udelas løftet hånden sin og fingrene hans...gled tvers gjennom farens.

- Far, hvisket han med blanke øyne. - Det var ikke meningen at min bortgang skulle få deg til å gjøre et slikt valg. Å ta ditt eget liv. For meg var det ikke noe å velge mellom. Døden var den eneste måten jeg kunne bli fri fra Khahiss på. Men du, far, du kan fortsatt velge. Ikke gjør samme feilen som meg. Ikke svikt de som virkelig bryr seg om deg. Jeg elsker deg, far, men Jarissa og mor trenger deg mer enn meg. Derfor ber jeg deg, vend tilbake til de levendes verden!

Udelas så på faren. Plutselig gispet han til og tok seg til brystet.

- Far, jeg kan kjenne Jarissas  og mors sorg! Å, den er altfor tung å bære! Dra tilbake og leg de sårene som vi alle bærer på. Bare da kan både du, jeg, Jarissa, mor og farfar bli fri fra sorgens mørke!