Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 17. kap.

Tharal førte trollmannen til den delen av slottet hvor hans familie holdt til.

Gallanus gikk lenge taust rundt i Udelas sovekammer. Av og til gjorde han en og annen magisk bevegelse med hendene. Lyse magistråler strømmet fra fingrene hans og de samlet seg på to forskjellige steder. Det ene stedet var der hvor Udelas hadde gjemt de knuste glassbitene av dragekulen. Og det andre stedet var det stedet der den magiske portalen hadde vært.

Det var bare de to mennene tilstede. Tharal ville ikke ha verken sin datter eller sin hustru tilstede, før han visste hva slags krefter han hadde med å gjøre. Derfor hadde han sendt dem i trygghet hos Muriel som bodde på den andre siden av slottet.

- Nå, har du funnet ut noe? spurte Tharal, da Gallanus tilslutt senket armene sine og stilte seg ved siden av han.

Den alviske trollmannen som var Arnors læremester nikket.

- Jeg har undersøkt litt. Og du har rett. Noen har brukt magi her.

- Er det Udelas?

Gallanus så på han. Så løftet han den ene hånden og viste Tharal glassbitene som han hadde funnet under bokhyllen.

- Både ja og nei. Ja, Udelas har brukt magi, men det var ikke han denne gangen.

Tharal var ganske informert om alle de hendelsene som hadde vært, og han forsto raskt hva de knuste glassbitene var. De største bitene viste tydelig hva de en gang hadde vært. En kule. En dragekule.

Gallanus fortsatte: - Jeg kan føle Udelas nærvær. Han har ikke vært helt ærlig mot dere. Tharal, jeg er redd for at din sønn har innvolert seg inn i riktig alvorlige problemer. Jeg kan merke et mørke rundt han.

Tharal kjente hvordan sorgen grep han da han hørte trollmannens ord. Han tenkte tilbake på den tiden da han og Miri for første gang la merke til at deres kjære sønn hadde forandret seg. Det var noen uker siden.

Fra å være en munter og livsglad unggutt, var Udelas brått blitt både hemmelighetsfull og unvikende.

Både Tharal og Miri hadde trodd at dette var noe som var vanlig i menneskebarns utvikling. At de ble litt vanskelige å ha med å gjøre i en viss periode, før de lærte å beherske både følelsene og kroppens overgang fra barn til voksen. Men Udelas problemer viste seg å være mer alvorlig enn som så.

Ut fra de følelsene han hadde hatt, og fra det Gallanus nå sa, forsto Tharal at hans elskede sønn var blitt et bytte for ondskapen. Den samme ondskapen som hadde truet dem alle helt siden Arnor den utvalgte hadde reist til blådragenes rike.

- Å, Gallanus! ropte Tharal. Øynene hans lyste av sorg og smerte.- Ikke si at Udelas er helt fortapt! Jeg vil gjøre hva som helst for å redde han! Si meg hva jeg må gjøre!

Han grep trollmannen hardt om armene og stirret bønnfallende på han. Gallanus la den ene hånden beroligende på skuldren til prinsen.

- Du må sende bud på kong Lysandrion. Og si til han at han må ta med seg det magiske sverdet sitt. Det samme sverdet som han brukte, da han måtte bekjempe mot Muriel, den gangen hun ble besatt av den onde gudinnen Ovadas ånd. ( se bok 1: Flukten til Alvheim) Jeg kan føle på meg at vi vil få brukbfor det sverdet, når vi skal finne sønnen din.

- Vet du hvor han er?

Gallanus nikket alvorlig.

- Din sønn er ikke ond, prins. Men han er blitt lurt av en falsk venn til å hjelpe denne onde kraften.

- Så hvem er kjernen til denne kraften?

- Det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at din sønn nå befinner seg hos denne onde kraften. Jeg kan føle hans hjerteslag. Han er redd. Han frykter for sitt liv.

- Dere trenger ikke å sende bud på meg, sa en stemme brått. - Jeg er her.

Både Tharal og Gallanus snudde seg, og der inn i salongen kom kong Lysandrion sammen med Silvanus.

- Jeg fikk beskjed fra prestinnen Zelata, at dere trengte meg, sa Lysandrion.

- Det er riktig, far, svarte Tharal. - Gallanus sier at Udelas er blitt fanget av den onde kraften.

- Hva er planen? spurte Lysandrion.

Gallanus tenkte seg om litt, så sa han:

- Først skal jeg bruke magi til å spore opp hvor Udelas er. Der Udelas er, der er også ondskapen. Og det er denne ondskapen kongen må bruke det magiske sverdet sitt mot. Er alle klare?

Alle nikket. Så løftet Gallanus den ene armen. Han pustet mot hånden og fra pusten hans kom en liten lysende kule.

- Finn Udelas, sa Gallanus.

Den lysende kulen begynte å sveve litt nølende omkring i luften, så plutselig suste den av sted, ut av rommet til Udelas, ut av salongen og videre ut i den store slottsgangen.

Alle mennene fulgte etter. Kulen var meget rask, så de måtte løpe for ikke å miste den av synet.