Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 35. Kap.

Prestinnen reagerte allerede ved første berøring. Fingertuppene hennes var så vidt borti Gallanus's hud, før hun fikk de første bildene av tankene hans. Hun gispet til og med røde kinner rev hun hånden sin løs fra Gallanus's grep.

- Det er nok! freste hun. Så snudde hun seg mot Darius og med kald stemme sa hun:

- Mester, du skulle ha sagt i fra hvem vi skulle møte!

- Men det gjorde jeg, jo, svarte Darius rolig. - Jeg fortalte både deg og din venn at vi skulle møte Ypperstemagikeren og Gallanus og de andre to. Men det du egentlig mener, min kjære prestinne, er kanskje at du føler deg utilpass med tanke på hvilken alverase Ypperstemagikeren er av. Dessuten, tror jeg at unge Gallanus har en egen evne til å gjennomskue andre, og det kan føre til at enkelte kan reagere med fustrasjon og sinne. I møtet med slike evner kan man ikke gjemme seg. Så ærede prestinne, å vite sannheten om seg selv, er smertefullt. Riktig nok er du min søsterdatter, Shameel. Du har sverget å tjene guden Mitas. Og så lenge du var innenfor prestinnenes tempel, har du klart deg bra. Men i møte med andre folk, har du fortsatt mye å lære. Så, hvis du skal ha håp om å nå en sann prestinnes mål, må du nok revurdere dine egne meninger og tanker.

Shameel stirret på Darius med et såret blikk. Men om hun trodde at hennes ærverdige onkel skulle falle for hennes triste øyne, så tok hun feil.

Darius kjente sin niese, og han visste hvordan han skulle takle hennes mange utspekulerte triks.

Da Shameel forsto at hun ikke klarte å få den ønskede påvirkningen på Darius, snudde hun seg raskt vekk og med et iltert utbrudd, slo hun kappen sin om seg, og med rasende skritt gikk hun i retning av den gylne enhjørningens tempel.

De andre ble stående igjen og bare stirret etter henne. Darius sukket tungt, og i det han beveget den ene hånden rundt den røde krystallkulen på trestaven, sa han:

- Ærverdige Kalah og ærede Gallanus, dere må tilgi min niese. Hun har alltid hatt litt høye tanker om seg selv og sin Orden. Men tiltross for denne vranglæren, er hun likevel en god jente. Hun trenger bare litt tid til å tenke seg om litt, så går det bra.

Shameel gikk et godt stykke foran de andre, og hun gråt sinte tårer. Dypt inne i sin sjel var hun såret. Såret over onkelens ord, og såret over sitt første møte med Gallanus.

Det Darius og de andre ikke visste var at Shameel lenge hadde vært oppmerksom på den unge trollmannen. Blant alle druidene, var det Gallanus's navn som ble nevt oftest hos presteskapet. Og det var nok fordi han var den fremste blant Arnors læremestere.

I lang tid hadde hun vært usikker på hva hun syntes om han. Hun både likte og mislikte han samtidig. Derfor hadde hun alt fra begynnelsen, da hun fikk vite at hun skulle få møte Gallanus personlig, bestemt seg for å være kald og avvisende.

Men da hun tilslutt sto ansikt til ansikt med den omtalte trollmannen, var hun til hennes store ergelse blitt totalt vippet av pinnen ved synet av hans høye elegante skikkelse.

Hun hadde som sagt bare betraktet Gallanus på avstand, ofte bare hørt navnet hans i forbifarten i forskjellige saker. Så, nå, da hun virkelig møtte han og han sto der rett foran henne, hadde hun merket hvordan hun selv ble lam og mo i knærne.

Hans svarte hår som falt mykt ned over ansiktet og mot skuldrene, huden som var så lys at den nesten var hvit som mel, og kroppen høy og slank. Han hadde grønne øyne. Øyne som trengte seg inn i både kropp og sjel.

Shameel hadde merket hvordan trollmannens utseende hadde overumplet henne, og derfor hadde hun feigt gått til angrep på Ypperstemagikeren. Med skarp stemme hadde hun kommentert at han var en nattalv. En klan av alvefolket som helt siden Det svarte vannets skapelse hadde holdt seg for seg selv.