Da Elvira dro så brått av gårde, merket Cama det. Og fordi hun var urolig for hva som hadde hendt, klarte ikke den kvinnelige djinnen å holde seg rolig, men måtte åpne den store døren til biblioteket, og både hun og Dahela kikket inn.
Der inne i det store rommet sto den unge ånden som Cama hadde hentet hos de tre skjebnegudinnene, alene.
- Hvorfor er du her alene? utbrøt Cama forundret. Hun tok noen skritt inn i rommet, mens hun kikket rundt for å få øye på Elvira. Men hun var ingen steder.
- Hvor er Elvira?
Den unge ånden snudde seg rundt.
- Vet ikke, ærede frue, sa han forvirret. - Hun var nettopp her, men så forsvant hun plutselig.
- Forsvant? Hvor?
- Aner ikke.
Og mens de tre sto der og ikke visste helt hva de skulle tro, dukket plutselig Evira opp igjen. Så brått, at den unge ånden skvatt til så han hoppet, og med store øyne stirret han på Elvira.
- Hvor har du vært? Utbrøt Cama.
- Jeg har vært hos Arnor, svarte Elvira.
Cama tidde stille. Hun visste jo at Elvira var Arnors skytsånd. Men likevel. Hun visste jo også om Elviras følelser for den unge levende mannen, og innerst inne i sin sjel, følte Cama seg litt urolig for hvordan det møtet hadde gått. Selvfølgelig brydde hun seg om hvordan det gikk med den utvalge, men akkurat nå var det Elvira som var viktigst for henne.
- Hvordan går det med han? spurte Cama forsiktig, mens hun nøye gransket Elviras ansikt.
- Han var litt tungsindig, sa Elvira. - Det var derfor han trengte meg. Men nå går det bedre. Han trengte bare å ha noen å prate med.
Cama sto taus en stund. Hun hadde prøvd å tyde Elviras ansiktsuttrykk, men til sin store forundring, kunne hun ikke se noe spor etter den sorgen og smerten som Elvira hadde hatt tidligere. I stede så hun at hun smilte.
Og med rødmende kinn gikk Elvira bort til den unge ånden som sto litt for seg selv, usikker på hvor han egentlig hørte til.
- Jeg er veldig glad for at du ventet på meg, sa Elvira lavt.
- Selvfølgelig, hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg kjenner ingen andre her, så hvem skulle jeg ellers ha kontakt med?
Elvira bøyde hodet sjenert, og hun smilte forsiktig da hun på nytt så opp på han.
- Hva heter du?
- Udelas. Og du?
- Elvira.
- For et vakkert navn.
- Synes du?
Udelas nikket. - Et vakkert navn på en vakker pike.
Cama og Dahela sto stille for seg selv mens de to unge snakket med hverandre. Men nå, etter at de hadde presentert seg for hverandre, sa Dahela plutselig:
- Men Elvira, kanskje kan Udelas hjelpe deg med det andre problemet ditt?
- Selvfølgelig, svarte Udelas før Elvira rakk å si noe.
- Selvfølgelig vil jeg hjelpe deg. Bare fortell meg hva jeg skal gjøre.
Dahela så på Udelas.
- Jeg tror at Elvira kan selv forklare hva saken går ut på. Kom, Cama. Vi har andre ting vi må ordne nå. Store ting er i ferd med å skje i de levendes land. Og både du og jeg er innkalt til rødsmøte hos vår herre, Stynox.
De to djinnene forlot rommet. Etter en stunds stillhet, snudde Elvira seg mot Udelas.
- Vel, da må kanskje vi også komme oss av gårde.
- Hvor da?
- For å møte mitt andre problem, sa Elvira. Og med et sukk la hun armene rundt han, og med tankens kraft, telepoterte hun dem begge til den delen av Vokternes borg hvor den hvileløse ånden ventet på henne.
De landet like ved døren. Elvira svelget tungt. Bare tanken på synet som ventet på henne inne i rommet, fikk henne til å nøle. Hun løftet hånden, men fingrene vegret seg liksom mot å ta i døren.
Udelas så dette. Hun gikk bort til henne, og før Elvira rakk å advare han, åpnet han døren.
Den kvinnelige ånden som var der inne, lå fortsatt på kne på gulvet mens hun vred seg i smerte. Udelas stoppet brått, og med forskrekkede øyne stirret han på den hvileløse ånden.
Han sto helt i sjokk en stund, men så, jo mer han stirret på den kvinnelige ånden, for en tanke gjennom hodet hans og han gispet forskrekket til:
- Elvira, jeg vet hvem hun er!
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
FantasyVil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
