Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 67. Kap.

0 0 0
                                    


Jarissa snudde seg mot Arnor.
- Da du sa at grensen mellom de levende og døde var opphørt, begynte jeg å lure på om du ikke var helt deg selv. Men nå forstår jeg. Dette er virkelig et møte i fredens og godhetens tegn.
- De døde vet mange ting som vi levende ikke vet, sa Arnor. - De kan komme med viktige opplysninger som kan hjelpe oss i kampen mot Botan.
Jarissa nikket forstående, så gikk hun tilbake til plassen sin ved bordet. Arnor tenkte seg om litt, så sa han høyt og klart:

- Vi har alle hørt historiene om hvordan Botans mørke terrortid startet. Vi har også hørt det meste om de grufulle handlingene han har gjort og fortsatt gjør. Men takket være hans bror, prins Kendrick, fikk vi nå et hint om hvordan vi kan planlegge den kommende kampen.

- Ja, sa prins Ahmet. Han reiste seg og det glitret i de gylne bordene på lærrustningen hans. Den turkise huden hans virket nesten grønn i det gylne lyset.

- Vi må finne hjertet hans og ødelegge det.
- Men det er ingen som vet hvor hjertet er, sa Rhan.
-Det står ingenting om Botans hjerte i historiekrønikene, sa kong Lysandrion. –Selv i lysalvenes er det ingen informasjon som kan støtte prins Kendricks påstand om Botans udødelighet.

- Hvis det ikke finnes noe i bøkene, da må vi kanskje lete et annet sted, foreslo Delar.
-Jeg tror du har rett far, sa Arnor tankefullt. Siden kunnskapen om Botans hjerte ikke eksisterer blant oss levende, må vi spørre de døde. Jeg kaller fram Elvira, min egen skytsånd.

Det fremkalte et forventningsfullt sus blant Arnors barndomsvenner. Mange ganger hadde de fått høre om denne ånden. Denne ånden som var usynlig for alle bortsett fra Arnor selv. Denne ånden som hadde fulgt han helt fra hans fødsel. Nå skulle de endelig få se henne.

En meget mørk ung mørk, blek kvinne kom til syne i lyset fra Maktens krystall. Hun var kledt i en enkel kjole og de bare føttene hennes ga ingen lyd da hun varsomt steg fram.

Ingen hadde forestilt seg Arnors skytsånd slik! Så ung, så forskremmende ung og forsvarsløs hun virket! Med noe desillusjonert i blikket, som om hun bar all verdens sorger i seg.

Arnor fortalte alle et kort utdrag om Elviras historie. Hvem hun var og hvilket liv hun hadde hatt. Ingen i salen tenkte lenger over det bisarre i at hun var en av de døde. De følte alle ømmhet og vennskap til dem alle og deres tragiske livshistorier hadde rørt mange av de levende.

Men i motsettning til de andre døde som Arnor hadde tilkalt, var Elviras ånd så gammel at hennes skikkelse var ikke så konkret i sin konsistens, slik lady Zarmi hadde vært.

Fordi hun døde mange hundre år tidligere enn både Zarmi, Katia og hennes familie, var Elviras kropp så skjær som et tåkeslør over en sommereng. Men hun kunne bevege seg og snakke akkurat som de andre.

Og på grunn av den vennskapelige stemningen som Arnor hadde skapt, følte alle de levende seg at de befant seg i en storslagen drøm, en drøm ingen av dem ønsket å våkne opp fra. For de hadde alle akseptert alt det trolske og ubegripelige. Til og med den unge dvergen Od satt som forhekset og så på Elvira.

Han kunne føle den unge kvinnens sorg og smerte. Og han ønsket å gå fram og fortelle henne at hun ikke var alene, men han våget ikke. Dessuten var både hans og alle de andres oppmerksomhet fanget av det Arnor sa.

- Det er takket være Elvira at jeg har klart meg så langt. At jeg ikke har bukket under for mitt eget tungsinn. Jeg har fått mye hjelp og støtte fra hele min familie og venner, men Elvira er den som har hjulpet meg mest.
Ja, også Elvira har hatt sin sorg og smerte å bære på, akkurat som alle oss andre. Men Elvira forsto mitt tungsinn, og jeg hennes. Og sammen har vi hjulpet hverandre til å komme dit hvor vi er nå. To som respekterer og forstår hverandre.

Gudesteinen 3: Kampen om VanaheimWhere stories live. Discover now