Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 27. kap.

(De dødes verden. I vokternes borg:)

Elvira gikk fram og tilbake utenfor døren. Den fortvilte situasjonen med den kvinnelige ånden som var innenfor, gjorde et hardt inntrykk på henne.

Av og til kunne hun høre de desperate smerteskrikene hennes.
Å kjære vene! tenkte Elvira. Smerten grep henne om hjertet og uten å helt ville det, kom hun til å tenke på den unge mannen som var hennes egentlige protege.

Arnor, het han. Gudenes utvalgte som skulle redde både de levendes og dødes verden. Arnor, den unge mannen med alle de ugorklarlige evnene, han ville ha visst hva hun skulle gjøre. Men hun hadde jo ikke lov til å ta kontakt med han!

Akkurat da Elvira var midt inne i denne desperate tankegangen, kom en djinn forbi. Det var ikke Cama, men en annen.

Denne var en mann. Og akkurat som Cama var også han overmåtelig vakker. Ansiktet var ren med edle trekk og omkranset av svarte hårlokker.

Djinnen stoppet og bukket vennlig.

- Vær hilset, Elvira av skyttsåndenes skare.

Elvira stirret forbløffet opp på den høyreiste skikkelsen foran seg.

- Hvordan vet du hvem jeg er?

Den mannlige djinnen smilte mykt.

- Jeg vet navnene på alle åndene i Stynox's rike. Jeg er Dahela, en av vokterene av Fredens enger. Jeg har snakket med Cama. Det er hun som har sendt meg. Hun sa at du trengte hjelp.

Elvira kjente med et hvordan et håp ble tent i henne. Ære være Cama! Selv om hun ikke var til stede, så holdt hun fortsatt sin beskyttende hånd over henne!

Elvira fortalte Dahela alt om hennes nye oppdrag. Og da hun var ferdig, nikket Dahela tankefult. Han gikk bort til rommet hvor den kvinnelige ånden var og åpnet døren. Et raskt blikk inn var nok, så lukket han døren.

- Jeg forstår, mumlet han lavt. - Hm, ja dette var verre enn jeg trodde.
- Hva mener du, Herre? undret Elvira.
-Da Cama fortalte meg situasjonen, beskrev hun ikke akkurat dette.
- Så, da kan du ikke hjelpe meg?

Dahela snudde seg mot Elvira.

- Selvsagt skal jeg hjelpe deg, Elvira. Men, lett blir det ikke!

Og før Elvira fikk sagt noe, hadde djinnen stilt seg helt inntil henne. Han la en myk og lett arm om skuldrene hennes, og med et underfundig smil om leppene, slo han de hvite vingene om dem begge.

Et skarpt lys flommet ut fra den røde steinen i Dahelas pannebånd. Lyset var så skarpt at Elvira måtte lukke øynene. Etter en kort stund kjente hun at armen om skuldrene ble tatt vekk, og djinnens mye stemme som sa:

- Nå kan du åpne øynene, Elvira.

Elvira gjorde som Dahela sa. Først så hun bare mørke, men så tente djinnen en fakkel. Det lød et hult drønn da lyset flommet opp rundt dem i blodrødt og så ble dempet ned til den gylne farven igjen, den farven som var vanlig overalt i hele Fredens enger.

Elvira gispet til av overraskelse, da hun så hvor de var. De sto inne i et av Dødsrikets største saler!

I det himmelhøye bueformede taket hang flere mektige lyskroner av bergkrystall, og langs veggene som var prydet med svarte draperier med gullornamenter, sto flere tårnhøye hyllerader med bøker. Både gamle og nye bøker som inneholdt alt fra magi til historie, legender og myter.

Dahela slo ut med den ene armen.

- Velkommen til Vokternes bibliotek, Elvira. Hvem vet, kanskje kan du her blant disse bøkene, finne løsningen på ditt problem.

_ _ _
I Alvheim.

-Frue, kong Lysandrion er her og ønsker å tale med fruen.

Miri stirret på tjeneren som sto foran henne, og før hun rakk å svare, kom alvekongen hastende inn.

- Deres høyhet!
Miri neide så dypt hun kunne. Lysandrion bukket raskt.
- Hvor er Tharal? spurte han.

Miri ble målløs et øyeblikk. Så fikk hun øye på Jarissa som kom etter kongen. Hun la merke til datterens triste ansiktsutrykk, og med et forsto Miri hvorfor kong Lysandrion var kommet.

Miri pekte mot Tharals arbeidsrom, som fortsatt var låst.
- Han er der inne, Deres høyhet. Og der har han vært helt siden den dagen da...Udelas ble drept av Khahiss.

Lysandrion stirret sjokkert både på henne og Jarissa.
- Så lenge! Hvorfor ventet dere så lenge? Jarissa og Miri, dere skulle ha sagt i fra mye tidligere!

Han skyndte seg bort til døren. Miri og Jarissa så trist på hverandre.
- Vi...jeg..beklager, min konge, hvisket Miri med gråten i halsen. - Vi skulle ha....
- Mor, sa Jarissa alvorlig. - Kongen vet. Jeg har fortalt han alt. Så du trenger ikke å forklare noe mer.
- Å Jarissa! utbrøt Miri. Hun klarte ikke å holde tårene tilbake lenger, og mens de rant nedover kinnene hennes, gikk hun bort til datteren.

Og mens de med fortvilte øyne så på Lysandrion som forsøkte å bryte opp døren til Tharals arbeidsrom, la Jarissa armene om morens spede skuldre.

Ved gudene! Måtte det ikke være for sent!