Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 87. Kap.

Helt siden han kom til makten, hadde Botan og hans legioner av mørke skapninger lyktes med det ene krigstoktet etter det andre. Botan var i sannhet på godfot med Marlok - Mørkets gud og alle i Vanaheim som hadde latt seg påvirke av Det svarte vannet forsto fort å holde seg på seierherrens side.

Tarim var en slik mann. Hans frykt for Botans overveldende makt hadde fått han til å sverge troskap til den onde heksekongen. Men selv om han nå var en av Botans krigere, eller slave som harpyene kalte han, så hatet Tarim å være under kommando av demoner. Han ville selv styre sitt eget liv og sin egen makt. Uten å helt forstå det, var han ganske lik Gazal og de andre, og like hovmodig.

Så da Tarim  dro ut sammen med følget sitt for å møte opprørshæren som kom mot Tyborfestningen, var hans tro på sin egen suksess så høy, at han gjorde den klassiske feilen som mange onde skapninger ofte gjør. Å feildømme sine fiender.

Han trodde at dette møtet med disse opprørerne, var likedan som de andre møtene han hadde hatt tidligere. Han visste ingenting om Botans aller første nederlag, da hans åndevesen for første gang måtte gi tap overfor Arnor, den utvalgte, da han reddet prins Netanel fra det magiske landet Brisbin. Og Tarim visste heller ingenting om det uventete som hadde skjedd med den avdelingen med krigere som Botan hadde sendt mot den blå dragekongens slott. Og dessuten, hvordan gikk det med de som ble sendt ut for å bekjempe Ankor?

Botan hadde vært svært forsiktig med å røpe noe som helst om hva som hendte i de forskjellige slagene. Han alene mottok alle beskjeder, og budbringene fikk minnene sine slettet. Botan ga dem nye minner, minner om storslagne kamper der hvor hans egne krigere var seierherrer.

Det var dette perfekte bildet Botan viste sine krigsherrer, og det gjorde han for å unngå bråk og foræderi blant sine egne.

Men uten at han ante det, begynte Botans vev av ondskap og intriger å rakne. Akkurat som han selv prøvde å hindre viktige opplysninger å lekke ut, slik gjorde også Arnor og alle hans allierte.

Den gruppen som prøvde å storme Tyborfestningen var bare en liten del av kong Lysandrions hær. De magiske speilene til Gazal var sterke og de rakk over store deler av områdene utenfor festningen, men likevel var det noe de ikke fikk med seg.

Nå som Nadine og de andre i kong Mandalords slott hadde klart å slå angrepet tilbake og de mørke skapningene var blitt drept, kunne de på nytt konsentrere seg om det egentlige oppdraget. Å beskytte Arnor, Udelas og hærene. 

Nadine og hennes gruppe av magikere samarbeidet med hverandre, og med felles krefter klarte de å forvrenge synet til de magiske speilene som sto i Tyborfestningen.

På hemmelige utkikksposter i kong Mandalords slott sto flere store hærer av ryttere som satt på gulldrager, blådrager og grønne drager klare. Så da Tarim og hans følge av svarte drager, harpyer og gygere stormet ut av festningen i den tro om å overvinne også denne opprørshæren slik de hadde gjort med alle andre, gikk de selv i fellen.

Kong Lysandrion ventet til slaget var godt i gang, så ga han et tegn til Tamera og Jarissa. Og alle tre, både han og to jentene løftet hver sin dragekule opp i luften. Den ene var grønn, den andre gyllen og den tredje blå.

Før de dro ut i krigen, hadde både Arnor og alle vennene hans - de utvalgte, lært hvordan de skulle bruke dragekulene, og da Jarissa og Tamera tilkallet dragene på deres eget språk, ble tre portaler åpnet høyt oppe i luften, og både blå, grønne og gulldrager med deres ryttere kom stupende. Med ville brøl, skarpe klør, blinkende spyd og ljåer og et skur av piler kastet de seg over fienden.