Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 52. Kap.

Alhambra reiste seg, og med et fast blikk på den andre kvinnen, bukket hun med den ene hånden mot brystet.

- Vær hilset, Khashtris.

Den blå dragekvinnen gikk bort til Alhambra, og Udelas stirret på dem med store øyne da de to kvinnene omfavnet hverandre som to venninner.

Khashtris strøk Alhambra vennlig over det røde håret, og de blå øynene hennes lyste kjærlig mot henne.

- Hvordan går det med deg? undret hun.

Alhambra smilte lett.

- Det går fint. Og med deg? Jeg vet at du nettopp har vært på et oppdrag for din herskerinne. Hvordan gikk det?

Khashtris lo fornøyelig. Det var en hjertelig latter som fikk både Alhambra og Udelas til å se forundret på henne. Khashtris puttet hånden sin inn under Alhambras arm, og det vakre blå ansiktet hennes var like strålende som en sol da hun sa:

- Ja, det er riktig. Min frue sendte meg til Shalyvane for å hente Livets vann. Og du kan tro at det var en fantastisk reise! Den var så utrolig og fantastisk, at jeg kan ikke beskrive det! Det må bare oppleve! Vel, nok om det. Da jeg omsider kom fram til kilden møtte jeg noen forunderlige skapninger. De lignet søte rever, bare at de jeg møtte var større enn de revene som vi kjenner fra Vanaheim. De var nesten som mennesker. De gikk oppreist på bakbena og hadde klær og kunne snakke. Det viste seg at disse skapningene var kildens voktere. Og etter at jeg hadde forsikret dem om at jeg kom i ærlige hensikter på ærend fra min frue, gav de meg velvillig en del av vannet.

Khashtris viste Alhambra en flaske av sølv som hun bar under kappen. Men så falt blikket hennes på Udelas, som fortsatt sto helt forvirret for seg selv.

- Men hvem er så dette? Han ser jo ut som han har ramlet helt ned fra månen.

Alhambra smilte.

- Khashtris, dette er Udelas. Vår nye protege.

- Virkelig?

Khashtris's ansikt lyste opp, og med øyne som strålte av glede gikk hun bort til Udelas og omfavnet han like hjertelig slik som hun hadde gjort med Alhambra. Udelas ble helt overveldet av all den spontane vennligheten at han fikk ikke fram et ord. Han bare sto helt målløs, enda mer forvirret enn noen gang.

Hva var dette for noe? Her sto to kvinner. Den ene en røddrage og den andre en blådrage. To frender som alltid helt siden Det svarte vannets skapelse hadde vært bitre fiender. To kvinner. To dronninger som i sitt jordeliv hadde kjempet en dødelig kamp mot hverandre. En kamp som hadde blitt døden for dem begge. Og nå, i Dødsriket, sto disse to ansikt til ansikt som to venner! Hva slags trolldom var dette?

Udelas hadde store problemer med å forstå det han så. Og det var som om Alhambra forsto hva han tenkte på, for i det samme sa hun:

- Du får ha Khashtris unnskyldt, Udelas. Men hun har så lenge ønsket seg en protege.

Alhambra snudde seg mot den blå dragekvinnen.  - Kjære deg, du må ta det litt rolig. Udelas er helt ny her. Han har litt problemer med å godta det nye livet her.

Khashtris så tankefullt på Udelas.

- Mmmm. Da kan jeg forstå hans forunderlige blikk bedre. Ja, vi har jo alle vært der, ikke sant? Akkurat som oss, er det nå din tur, unge mann. Du har sikkert mange følelser og tanker som trener å bli bearbeidet. Både sinne, sorg og smerte. Men fortvil ikke. Både jeg og Alhambra er blitt utvalgt som dine hjelpere. Du er nå vårt ansvar. Og vi skal hjelpe deg så godt vi kan, akkurat slik vi to hjalp hverandre, noe vi fortsatt gjør. Vel, Udelas. Kom her, så skal jeg fortelle deg hva det vil si å være en ånd i Stynox's rike.