Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 75. Kap.

0 0 0
                                    


Arnor visste at da han trengte seg inn i Brisbin for å redde Netanel, kom Botan til å oppdage han.

Med dette, og viten om at han måtte skynde seg å tiltrekke Botans oppmerksomhet, slik at han ikke skulle få mistanke om den døde Udelas's ferd til Det svarte vannet, gjorde at Arnor på impuls sendte ut sin utfordring til den onde heksekongen.

Det var best slik, å være den som hadde kontrollen, enn å være den som ble overrumplet.

Etter at Udelas og de andre døde hadde forlatt de levendes verden, var porten til Stynox's rike blitt lukket.

I egenskap av at han var den utvalgte og en halvgud, trengte ikke Arnor å hente Maktens krystall fysisk. Det var nok at han kalte på den med tankekraft, så kom den. Så selv om tiden var knapp, og han ikke rakk å hente krystallen før han måtte redde Netanel, så gjorde det ingenting.

Da Arnor sto ansikt til ansikt med Botans åndevesen, hørte Maktens krystall sin unge herres kall, og på et øyeblikk befant krystallen seg rundt halsen til Arnor.

Det gikk som Arnor hadde håpet. Fordi han handlet så raskt og uventet, klarte Arnor ved hjelp av sin egen åndeskikkelse å redde Netanel ut av demonåndenes klør og ut av Brisbin. Han hadde tatt prinsen med seg ut i den frie luften over Alvheim, og der hadde Arnor overrumplet Botans åndevesen. Den skikkelsen heksekongen brukte når han skulle kontakte sine trofaste slaver og spionerte på sine fiender.

Arnor klarte å beseire Botans åndeskikkelse, og langt i det fjerne kunne den unge mannen høre et rasende skrik fra nord.

Nå som luften var fri for Botans mørke magi, hadde Arnor endelig tid til å konsentrere seg om Netanel. Han måtte skynde seg å få den unge prinsen i skikkerhet før Botan fikk samlet seg til et nytt angrep.

Netanel var så hardt skadet at han ikke klarte mer. Arnor grep tak i han før han sank sammen, og med Netanel i armene sine, lukket Arnor øynene og med kraften fra Maktens krystall ønsket han både seg selv og prinsen tilbake til kong Mandalords slott.

Kampen mot Botan hadde ikke skjedd ubemerket.

Lenge før de reiste til de blå dragenes rike, hadde Arnor gitt sine venner magiske ringer. Ringer som bevarte kontakten mellom han og vennenne hans. Ringene hadde en stor stein. En stein som varslet bæreren: Et hvitt lys hvis alt var i orden. Et svart lys hvis en i venneflokken var død. Et rødt lys hvis en fare truet, og et blått lys hvis en i venneflokken trengte hjelp.

Så, da kong Mandalord og fyrstinne Adonei sto og stirret på Arnors fysiske kropp som hadde sunket sammen på gulvet, ble døren til rommet brått slått opp, og Rhan, Ahmet, Nadine, Jarissa og Tamera kom brasende inn.

Rhan som var fremst fikk øye på Arnors bevisstløse kropp, og han skulle til å styrte bort til broren, da kong Mandalord stoppet han.

- Nei, ikke rør han! Han er i transe. Hvis du forstyrrer han, vil han miste kontrollen over magien. Vi må vente til han våkner.

Det tok ikke lang tid før det skjedde noe.

Det første tegnet var Netanel som plutselig dukket opp på gulvet. Den unge prinsen var så vidt ved bevisshet, og da fyrstinne Adonei knelte ved siden av han, rakte Netanel henne en liten kvist med en hvit blomst som hadde kronblader som tunger, så svimte han av.

Adonei skyndte seg å legge den andre hånden på brystet hans. Kong Mandalord så spørrende på henne. Adonei møtte blikket hans.

- Han puster fortsatt.

- Prins Netanel har virkelig vist seg verdig til å være kong Akans arving, sa dragekongen alvorlig. Alvefyrstinnen nikket taust, mens hun holdt kvisten med den hvite blomsten inntil brystet sitt. Hun sa ikke noe, men i tankene var hun helt enig med Mandalord.

Gudesteinen 3: Kampen om VanaheimWhere stories live. Discover now