Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 38. Kap

Shameel kom fram til den gylne enhjørningens tempel lenge før de andre.

Solen var borte bak fjellene ,og skogen som omga den lille bygningen ble dekket av kveldsmørket.

Shameel satte seg ned på en stor stein. Kinnene hennes var våte av tårer, og med et lite sint hulk av fustrasjon gjemte hun ansiktet mot armene som hvilte opp på knærne.

Pokker! Shameel prøvde å roe seg ned så godt hun kunne. Hun var svært skuffet over seg selv. Hun som til vanlig brukte å være rolig og hadde kontroll på alle sine følelser, hadde sviktet i det avgjørende øyeblikket.

Shameel tørket seg over ansiktet med den ene hånden i et forsøk på å stoppe tårene som rant hele tiden. Hun var så opptatt med sine egne tanker og følelser, at hun la ikke merke til den mørke skyggen som beveget seg stille inne i skogen bak henne. Noen som befant seg høyt oppe i et tre. Noe som betraktet henne med målbevisst tilfredshet. Lenge så vesenet på henne. Så begynte det å ta seg nedover mot henne. Lot seg gli nedover trestammen, øgleaktig, langsomt rundt i nedadgående spiraler, med hodet først.

Gallanus og Kalah gikk nå sammen med de to prestene. En dyp stillhet lå over de fire mennene, og på en lang stund, var det ingen som sa noe. Alle var de opptatt med hver sine tanker. Men tilslutt klarte ikke den unge prestelærlingen å holde seg stille lenger. Han snudde seg mot Gallanus som var nærmest.

- Jeg trodde vi ble enige om at vi skulle ha med to hver. Slik som jeg ser det, er vi en for lite.

Gallanus stoppet. Han og ypperstemagikeren ga hverandre et kort øyekast, så svarte Kalah:

- Det er riktig. Men jeg vet også at vi skulle velge bare de sterkeste tankeleserne. På grunn av forskjellige årsaker er ikke druidene så mange som de en gang var. Det er ytterst få som våger å søke seg til vår orden. Så, derfor ærede prest, er det bare meg og Gallanus som er her. Vi er de eneste blant druidene som behersker tankekraften. Men du skal ikke undervurdere oss, bare fordi vi er mindretallig. Du må ikke glemme, at selv om Gallanus er ung, så er hans magiske krefter meget sterke. Dessuten har han vært Arnors læremester. Og i løpet av den tiden de har vært sammen, har de utviklet et unikt bånd til hverandre. Det er lettere for en læremester å nå sin lærling, enn en fremmed. Og når det gjelder meg selv, så har jeg vært læresmester for både Gallanus og Arnor. Alt det de kan, har de lært fra meg.

Darius bøyde hodet, og med rolig stemme sa han:

- Ærede Kalah. Tilgi min ordensbroder. Jeg beklager, men hverken han eller jeg var klar over dette.

Kalah nikket kort. Og han skulle akkurat til å si noe, da et høyt kvinneskrik skar gjennom luften. Alle mennene rykket til, og Darius utbrøt forferdet:

- Det var Shameel!

Den unge prestinnen stormet gjennom skogen, hodestups, voldsomt. Kvister slo henne i ansiktet. Shameel var livredd. Hun fortsatte å løpe - løpe for livet - vekk fra det som fulgte etter henne.

Et nytt hvesende snerr lød, og Shameel hikstet til, mens hun prøvde å holde den lange kjolen oppe, slik at hun ikke skulle snuble i den.

Skrekkslagen snudde hun hodet og så mot småskogen bak seg. Vesenet som fulgte etter henne var for rask for henne. Det for som et lyn bak et større tre inne blant småtrær og busker. Det lille Sameel fikk se var at vesenet var høyere enn et menneske, blågrønnsvart glinsende og mye glattere, mer smidig. Nesten som en slange, en øgle?

I det samme braste hun inn i noe som sto i veien, og Sameel skrek høyt av sjokk.

Sterke armer grep om henne og en stemme lød:

-Ved gudene, ta det rolig jente!

Shameel som var hinsides all fornuft på grunn av redsel, prøvde å rive seg løs fra armene som holdt henne fast. Så hørte hun en myk stemme. Det var onkelens. Han mumlet noe som var helt uforståelig, så merket Shameel hvordan hun plutselig ble helt slapp. Hun sank sammen og alt ble mørkt...

Gallanus stirret målløs på den unge kvinnen som han holdt i armene.

- Hva var det du gjorde? utbrøt han forfjamset og kikket bort på Darius.

- Jeg bare senket henne i dvale...Se opp, Gallanus! Bak deg!

Den unge trollmannen rakk så vidt å kaste seg rundt. Der, fram fra et av trærne, kom en ufattelig skikkelse stupende. Den lignet nesten på en drage - bare at den var mindre, og mer menneskelig. Fingrene var lange skarpe klør - klare til å flenge opp byttet!

Gallanus beholdt grepet om den bevisstløse prestinnen, og han forsøkte å kaste seg vekk fra det angrepende udyret. Men vesenet lot seg ikke lure. Først snudde den seg mot Darius. Den slo ut med den ene armen, og en læraktig vinge slo mot ypperstepresten. Ytterspissene på vingen besto av lange skarpe pigger, som ville ha gjort alvorlig skade hvis de hadde truffet riktig.

Men selv om han var prest, var Darius også vant til kamp. Han visste å forsvare seg og med den magiske staven sin, slo han de farlige piggene til side.

Vesenet hveste. De røde øynene lyste med en merkelig glans, og før Darius rakk å hindre det, hadde vesenet benyttet seg av mørk magi. Svarte trerøtter trengte seg opp fra bakken og slynget seg rundt Darius.

Gallanus som visste ganske mye om magi og magiske vesener, forsto nå hvilke skapning de hadde med å gjøre. En skogdemon!