Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 55. Kap.

Forord:
Nå er ikke Udelas og Elvira lenger en del av hovedhistorien. Så derfor kommer vi nå til å forlate Dødsriket foreløpig.

I blådragenes rike.

Inne i en av de høye hallene i kong Mandalords slott, trasket en ensom skikkelse lydløst. Han krysset flere store haller og tilslutt var han inne i den delen av fjellpalasset, hvor det store biblioteket var. Endeløse rekker av hyller fylt med bøker og ruller omkranset han på alle kanter.

Det er som å bli sugd inn i tiden, tenkte mannen og selv om dette var en fast vei for han å gå, og selv om han hadde sett biblioteket flere ganger, ble han hver gang truffet av den følelsen. Følelsen av å tre inn på et hellig sted. Et sted mellom fortid og nåtid.

Den unge historielærlingen stoppet utenfor en stor dør.  Han trakk pusten fort flere ganger for å samle mot. Den bølgende kappen hans la seg rundt han og falt i korrekte og velordnet folder. Men magen hans nektet å følge kappens eksempel og fortsatte å være urolig.

Hva var det som plaget han? undret han dystert. Han skulle jo bare møte mesteren, noe som han pleide å gjøre hver gang noen ville snakke med han. Det var svært sjeldent at noen ba audiens hos hans mester. Den første gangen det hadde skjedd, i allefall etter at han hadde begynt sin læretid, var faktisk da Botan den onde begynte sitt korstog mot de frie rikene i Vanaheim.

Krig, forandring, det var dette det dreide seg om.

I likhet med den urolige magen hans, følte lærlingen de nye forsndringene som var på vei. Han skulle ønske at han kunne gjøre noe. Gjøre noe for å stoppe den stormen som var i ferd med å bygge seg opp. Stormen - det var selve krigen mot Botan.

Lærlingen sukket.

- Jeg kommer i hvertfall ikke til å klare å stoppe noe som helst så lenge jeg bare står her, mumlet han.

Og uansett hvilke følelser og tanker som jaget gjennom han, åpnet han forsiktig døren og kom inn i studerkammeret til Zukala av Tirwar.

Lærlingen gikk med forsiktige avmålte skritt over det tykke teppet av lammeull som lå på marmorgulvet og han stoppet foran det store, blankpolerte skrivebordet av tre. Lenge sa han ingenting. Han hadde nok med å se på sin mesters hånd, som styrte fjærpennen over pergamentet med faste, jevne bevegelser.

-Nå? Zukala stoppet ikke å skrive. Den unge lærlingen åpnet munnen.

- Fyrstinne Adonei fra Hannom er kommet for å treffe Dem, mester. Hun sier at hun er ventet.

Blikket hans falt ned på pergamentet som Zukala skrev på:

Denne dag, i Uglens år den 25, kom min ærede lærling inn på studerkammeret mitt, for å informere meg om at den edle fyrstinne Adonei ba om audiens.

- Før henne til mine private rom, sa Zukala uten å slutte å skrive eller å se opp.

Lærlingens tunge klistret seg til ganen hans slik at han ikke klarte å få fram et ord. Bokstavene fløt fra fjærpennen over pergamentet:

Den ærede fyrstinnen kom til det store rådsmøtet sammen med sin bror kong Radue. Men bortsett fra møtet, hadde fyrstinnen et annet oppdrag ved å komme til kong Mandalords slott.

Hun ønsket å møte Zukala av Tirwar. Hun visste at Zukala var en lærd mann og at han hadde kunnskap om ting som ingen andre hadde. Fyrstinnen ønsket å be den ærede Zukala om hjelp til å løse et problem av personlig karakter.

- Utrolig! Du skriver hendelsene før de har skjedd og i det de skjer!

Overraskelsen fikk løsnet tungen hans igjen. Zukala så opp nå, og ubehag og irritasjon rynket pannen hans. Da pennen hans sluttet sin evinnelige skraping mot pergamentet, la en dyp og unaturlig stillhet seg over rommet.

Lærlingen bleknet. Historikerens ansikt kunne oppfattes som vakkert på en tidløs, alderløs måte. Men ingen som så ansiktet hans, kunne huske det. De husket bare øynene - mørke, intense, bevisste, hele tiden i bevegelse - øyne som så alt.

- Tilgi meg, mester! Lærlingen bukket i dyp ærbødighet før han gikk baklengs ut av studerkammeret og lukket døren stille etter seg.

Da han var kommet utenfor, strøk han det blank barberte hodet sitt, som glinset av svette før han småløp bortover de stille marmorkorridorene i kong Mandalords slott.