Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 77. Kap.

- Forbannet!

Både demoner og gygere holdt seg på tygg avstand fra den mørke tronsalen.

Botan gikk med forte, sinte skritt rundt i salen mens han i raseri sendte den ene tingen etter den andre veggimellom. Han var opphisset, rasende over at han ikke hadde lyktes i å ødelegge Arnor - den utvalgte i deres første møte.

Forbannet være gudene og lysalvene! Forbannet være alle de som våget å trosse han! Men bare vent, jeg skal vise dere alle hvem som er den mektigste!

Han gjorde et hastig tankesveip over verden, og til hans store overraskelse så han to store hærer som hadde samlet seg.

Den ene var i Ankor og den andre var på vei mot Trag. Botan kunne 'se' at noen av opprørerene fra Hvitmark og Bath hadde overlevd Den sorte sirkels aksjon om utryddelse.

Pokker ta dem alle! Hva trodde de? Trodde de virkelig at de kunne kjempe mot han? Han som var den mektigste herskeren i hele verden!

Han så at flere av hans forhatte fiender var der i fremste rekke sammen med sine krigere. Kong Akan av Ankor, kong Thranduil - herskeren av Myrkskog, lord Amir av Bath og kong Lysandrion - kongen av Alvheim.

Botan fnyste foraktelig. Tosker! Selv om fienden hadde fått styrke og mot til å samle to hærer mot han, så var de likevel fortapt. Han, Botan - den mektigste herskeren i verden kunne slå dem med letthet. Hans krefter og krigsmakt var sterkere enn dem alle, det hadde han bevist flere ganger.

Men det var tydelig at de var for blinde til å innse at en krig mot han, Marlock's ypperste krigsherre, var noe av det mest tåpelige de kunne finne på.

Botan hadde prøvd å vise dem nåde. Å leve et liv som Malock's tilbedere. Noen hadde godtatt tilbudet, mens andre var fortsatt idiotisk sta. De bar fortsatt på en drøm. En drøm om et profeti om en utvalgt som skulle knuse hans makt.

Vel, en drøm kan tilintetgjøres. La gå at hans første møte med Arnor slo feil. Fortsatt var han den mektigste. Generalene hans sto klare og i de underjordiske hulene under borgen hans befant hele hans krigsmakt seg. Kampklare demoner, gygere, vandøde og alle de onde dragene.

Men så dukket en ny skikkelse opp foran Botans indre øyne. Det var kong Mandalord. Han ledet en egen avdeling av blå drager i luften.

Botan snerret forbitret. Arnor og de andre opprørerne fikk hjelp av de gode dragene!

Dette synet fikk Botan til å se rødt. I sinne kalte han til seg en av generalene sine og befalte han å gjøre klar den første bølgen av krigere.

Botan stilte seg opp foran sitt magiske speil som viste et bilde av de to hærene. Med sin magi fremstilte han veldige skyer av røyk og damp, disse skyene ble sendt ut, og både i Ankor og der hvor kong Lysandrion var, kunne alle se de mørke skyene som overskygget solen og som forpestet den klare luften.

Men i kong Mandalords slott, i tårnet der forbundet Calidor holdt til, var Nadine og de andre magikerne i full sving med forsvarstiltak. De skapte en vind som blåste opp fra sør, og som drev de mørke skyene vekk.

Men Botan lot seg ikke overraske så lenge. Han forsto at fienden hadde magikere på sin side. Ikke bare en, men flere.

Denne viten vekket Botans hat og vrede. Og akkurat som den mørke guden Marlock ble fylt av en umåtelig trang til å ødelegge de lyse gudenes skaperverk under den første kaoskrigen, slik ble nå Botan besatt av tanken på å tilintetgjøre sine fiender for alltid.

- Vel, Arnor, hvisket Botan hatsk til seg selv mens han stirret inn i speilet og så hvordan begge hærene jublet over Calidors inngrepen

- Riktignok er du den utvalgte, men hva synes du, hvis jeg dreper alle vennene dine og alle de som følger deg! Dine drømmer og håp skal forsvinne, og du selv skal stå alene med bare sorg og smerte over en ødelagt jord!

Botan grep tak i den magiske staven sin, og med et hardt støt slo han den i gulvet mens han brølte ut på gygerspråket:

Salime rahab, alonjime nekpa! Das ajem damo!

(Vis dere, mine mørke legioner! Knus deres fiender!)

Ved lyden av dette ropet, skalv både fjell og mark. Store revner kom til syne og de hemmelige tunellene som til nå hadde vært skjul, ble åpnet. Ut fra disse revnene stormet Botans hær ut.

I Ankor kjempet kong Akan, kong Thranduil, prins Ahmet, høvding Kamapua, lord Amir og dvergene Ciarin, Brage og Gaydor, side om side. Og det samme gjorde krigerne deres.

Ved den andre fronten der hvor kong Lysandrion var, foregikk kampene på samme måte.

Hærene til Botan oppdaget raskt at fienden ikke var så lette å knuse. Beskyttet av magien fra Calidor, ble både alver, dverger, mennesker, kattefolk og dverger formidable motstandere som med full styrke møtte de mørke skapningene.

Glimtene av opprørernes våpen var som en brann i tørt gress, og så kraftig og brå var deres krefter at Botans plan nærpå ble veltet. Den første bølgen med krigere han hadde sendt ble feiet bort før han kunne forsterke den.

At fienden var blitt så mektig, var uforstående for Botan. Men i løpet av kampene hadde han lagt merke til noe. Luften over slagmarkene var fulle av magi. Og som den drevne heksemester han var, kunne Botan merke hvem som sto bak de beskyttende kreftene og hvor de kom fra. En ny slu tanke slo rot i hans hode. Hvis disse magikerne døde, ville fiendene hans være forsvarsløse.

Gjennom hemmelige underjordiske tuneller sendte Botan nå en annen hær. En hær mot Alvheim og en mot deblå dragenes rike. Ved at alle de mektige herskerne hadde forlatt de skjulte rikene, var ikke magien som beskyttet dem, så sterke lenger.