Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 10. kap.

Udelas, Tharals og Miris sønn bøyde seg ydmyk for sin herskerinne. Lettet over at møtet var ferdig, gikk han med raske skritt opp den hemmelige trappen.

Uten at noen oppdaget han, klarte Udelas å komme seg inn i den delen av slottet der hans egen familie holdt til.

Han åpnet dørene til de store luftige rommene. Det var helt stille, og det var bare Udelas egen jakthund som kom han i møte. Heldigvis. Foreldrene og søsteren var fortsatt hos kong Lysandrion. Så da slapp han plagsomme spørsmål om hvor han hadde vært. I allefall foreløpig. Til de kom hjem.

Det var ikke første gangen at Udelas måtte skjule det han egentlig holdt på med. Ingen måtte få vite at han, Tharals sønn og kong Lysandrions sønnesønn samarbeidet med mørkets krefter.

Udelas husket veldig godt sitt første møte med sin herskerinne. Han hadde en dag vært med faren og søsteren til blådragenes rike. Der hadde han møtt en ung prestelærling fra Det blå templet, Leontes. Leontes var i slekt med alvefyrstinnen Adonei fra Hannom-provinsen i Vest. Og han var hos de blå dragene fordi hans mester hadde sendt han dit, for at han skulle tilbringe sin siste læretid der før han ble en fullverdig prest.

Udelas og Leontes ble meget gode venner, og de tilbrakte mye tid sammen.

Men mens Udelas var hos i drageriket, ble han plaget av forskjellige drømmer. Og en av dem hadde vært om en ung vakker kvinne. En kvinne med mørkt hår og overjordisk skjønnhet.

Udelas fikk aldri fred. Hver natt drømte han om denne vakre kvinnen som ble torturert i et fangehull. Tilslutt klarte han ikke mer, og måtte betro seg til Leontes.

Leontes ble meget forferdet da han fikk høre om Udelas drøm. Og den unge prestelærlingen fortalte sin venn at denne kvinnen var ikke noe drøm. Men at hun virkelig eksisterte. Der i de blå dragenes rike.

Udelas som var plaget av sin drømmekvinnes smerte, insisterte at han måtte finne denne kvinnen. Ellers fikk han aldri ro på seg. Og på grunn av hans iherdige bønner og trusler, tok Leontes han tilslutt med seg.

Da Udelas ble med Leontes, ante han ikke noe om at hans vennskap med den unge alviske prestelærlingen var hans første steg mot kaos og mørke.

Leontes førte Udelas til dragekongen Mandalords fangehull, og der i den mest mørkeste cellen som lå godt skjult i den innerste delen av fangehullet, fant de henne. Udelas kvinne fra drømmene.

Det stakkarslige vesenet som Udelas fikk se, fikk hjertet hans til å blø av fortvilelse. Den stakkars kvinnen var helt ødelagt etter den fryktelige torturen hun var blitt utsatt for.

Hun lå bundet fast til en pinebenk. Armene var strukket ut, de blidige håndleddene var lenket fast og det unge vakre ansiktet bar preg av mange dagers mishandling.

Udelas hadde spurt Leontes hvorfor denne kvinnen ble holdt fanget av de blå dragene.

Da hadde Leontes svart at denne kvinnen ble sperret inne og torturert fordi hun hadde nektet å gifte seg med dragekongen Mandalord.

Den gangen ante ikke Udelas at den unge alven løy for han. Han visste det nå, men ikke da.

Ung og naiv som han var, trodde Udelas på det Leontes fortalte. Den ulykkelige kvinnen fra drømmene hans og den kvinnelige fangen i fangehullet var en og samme person.

Udelas husket at han hadde spurt hva hun het, og Leontes hadde svart lavt:

- Hun heter...Anneka.

Da Udelas kom tilbake til lysalvenes rike, var han en forandret mann. Han var ikke lenger den muntre og pliktoppfyllende personen han en gang hadde vært. Nå var han taus og innesluttet.

Akkurat som søsteren Jarissa så opp til Arnor, slik var også Udelas. Og da han og Leontes en natt hjalp Anneka å rømme, var Udelas sikker på at dette var hans første gode gjerning i det godes tjeneste.

Men nei. Istedet ble dette hans første steg ned i mørket. Et mørket som skulle hjemsøke han til hans livs ende. Et mørke som ikke bare hjemsøkte han selv, men også alle, både hans familie og hele folket i Alvheim.